Januar er en måned for de store begivenheter i vår familie. Ikke bare har Lillemann bursdag i denne (endelig) hvite og kalde måned, men vi foreldrene valgte å gifte oss i januar også! Vinterbryllup i storbyen er et sjangsespill uten sidestykke, men dagen står fortsatt for meg som den mest magiske dagen i hele mitt liv og jeg husker knapt at det var overskyet og litt vanskelige kjøreforhold. Men om selve bryllupsdagen gikk som en drøm, så var veien dit noe mer kronglete. Jeg har drømt om å gifte meg siden jeg så Julie Andrews gå opp midtgangen i en vanvittig vakker kjole i «Sound of Music» da jeg var fire. Med det utgangspunktet er de fleste menn i trøbbel når det kommer til å svare til forventningene hva angår frieri og generell romantikk. La oss bare si det sånn; min kjære Ingeniør intet unntak! Jeg har kanskje ikke nevnt det før, men Ingeniøren er en sindig mann fra Hedemarken, med et svært rolig ganglag (kalt Hedmarkslunten av undertegnede) og aldri dårlig tid. Vi møttes i 2008 og Ingeniøren hadde følgende krav til sin nye potensielle kjæreste;
- Hun må ha lappen
- Må like å stå på ski
- Ha stor venninnegjeng hun er mye sammen med
Jeg strøk på samtlige! Så etter en iherdig innsats og solide investeringer var punkt 1 og 2 dekket og Ingeniøren var blitt såpass glad i meg at han syns det var ok å henge en del, så det venninnepunktet ble noe revidert. Jeg nærmet meg nå faretruende fort 30, bodde i en relativt stor leilighet i Oslo, hadde samboer og bil og hva kommer da? Forventninger – igjen… Men denne gangen ikke bare fra meg, men fra både venner, kolleger og ikke minst den eldre garde i familien. Det ble hvisket i gangene om bryllup og barn og den lille fireåringen i meg hadde jo våknet for lenge siden og fikk ny næring og blod på tann. Jeg gikk til innkjøp av «Sound of Music» og tipset han om gullsmedkompisen til pappa uten at det så ut til å hjelpe nevneverdig. Helt til han plutselig og uten forvarsel foreslo langhelg på ærverdige Sofitel Hotel i Sopot, Polen. Jeg var klar som et egg! Mine fineste kjoler, lekreste undertøy og høyeste sko ble pakket i ekspressfart. På jobben så vi på brudekjoler, kirker, lokaler og diskuterte menyer, mamma hadde tårer i øynene og klump i halsen når vi snakket sammen og jeg stelt neglene mine etter alle kunstens regler.

Så kom dagen jeg hadde regnet ut at var dagen over alle dager. Vi hadde parmassasje med varme steiner på formiddagen, badet og drakk vin, pyntet oss og inntok en treretters middag, tok en drink i baren og gikk en kveldstur ut på piren i måneskinnet. Hver gang Ingeniøren bøyde seg ned… for å plukke opp en serviett, rakte ut hånda… for å ta pepperbøssa… eller så meg inn i øynene, holdt jeg pusten og var helt klar! Ingenting skjedde. Ikke noe som kunne misforståes engang! Ikke om jeg så la all velvilje i verden til grunn! Så da vi stod å så på ei skøyte helt ytterst på Europas lengste pir eller hva faen det var for noe, ble det umulig for fireåringen å holde seg lenger; «Du skal virkelig ikke fri du?» Et mer sjokkert og vantro uttrykk hos Ingeniøren har jeg aldri sett! I ettertid har han både fridd og tatt selvkritikk på at han nok ikke kunne valgt et bedre tidspunkt enn den kvelden i Sopot. Pussig nok er det den eneste «romantiske» langweekenden vi har hatt, tviler litt på at det skjer igjen…