Jeg er litt over middels opptatt av interiør. Innrømmer lett at jeg har mine faste butikker jeg bare MÅ innom en gang i blant og at alt for mye av lønna går med til pynt og fjas og ikke minst stearin. Jeg har rimelig bestemte meninger om hva jeg vil ha og gleden var derfor stor da Ingeniøren og jeg var et ferskt par og han proklamerte med klar røst; «Jeg bryr meg ikke om interiør!» Tenk å ha så lite selvinnsikt..! For selvfølgelig bryr han seg. Masse! Han bryr seg nesten litt for mye spør du meg. Han bryr seg så mye at vi har brukt fem år på å kjøpe et ordentlig salongbord. Og det har ikke stått på meg skal du vite! Jeg har saumfart den ene butikken etter den andre på jakt etter det perfekte salongbordet, og hver eneste gang jeg har funnet noe jeg tror han liker, så er det noe galt; det er for stort, for langt, for lavt («man kan jo ikke spise taco ved det der!»), for lyst, for mørkt (det vi har hatt i mellomtiden er svart!) eller så er det for dyrt. Så i fem år har vi hatt verdens tristeste bord til 195,- fra IKEA og jeg har gremmes. Men i dag innså jeg en ting. Det at vi aldri kan gå tilfeldig rundt i en møbelbutikk og kikke på ting har såvisst ikke noe med lysten til å se i butikker å gjøre – for den har jaggu menn også. Det er utelukkende snakk om hvilken butikk man går i! Vi hadde på forhånd bestemt at vi, som den utrolig lykkelige og friluftselskende familien vi er, skulle gå en lang tur med Bikkje og Barn i dag. Dessverre så regna det hunder og katter, så min kjære ektemanns løsning ble at vi skulle gå ned på Biltema for å kjøpe noen småting vi trengte, og så kunne vi bare gå hjem igjen. Siden vi hadde med Bikkja ble jeg stående utenfor og observere. Og det var da jeg innså det; Biltema er en butikk menn drar til bare for å se om de kanskje kan ha noe de trenger – akkurat som interiørbutikker er det for meg! Det er faen meg helt sjukt. Menn i alle former og aldere ruller inn på parkeringsplassen midt på lyse dagen bare for å kikke litt siden de hadde litt tid til overs! Kan dere ikke bli med å kikke litt på ting vi faktisk trenger en gang i blant også da? Kan dere ikke dra og kikke på vinterdresser til unga eller nye håndklær til badet når de vi har har blitt så sure at ikke trykkoking i tre døgn får bort lukta en gang? Kan dere ikke dra og kikke på litt mat og komme med et middagsforslag en dag? Hadde dere bare visst hvor glade vi hadde blitt om dere hadde kommet hjem og sagt «jeg var og så på noen salongbord i dag og fant ett jeg likte skikkelig godt» så hadde dere gjort det mye oftere! Mulig det hadde blitt noe på dere til og med! Bordet hadde vi nok aldri kjøpt, men stemningen hadde blitt god! Hos oss har interiørabstinensene nå roa seg betraktelig og mor i huset er veldig fornøyd. Men da Ingeniøren fikk høre at vi endelig hadde avsluttet en fem års jakt etter det perfekte salongbordet på bare ti minutter i butikken sa han tørt «Hadde jeg huska det så hadde jeg ikke gått med på å kjøpe det så fort…» Gi meg styrke!!!

Loft er livsfarlig. Ikke fordi man kan dette ned fra det eller på annen måte skade seg, men loft er det samme som «ute av syne, ute av sinn». Vi har loft. Vi har maaaaange ting på vårt loft. Mange ting vi ikke vet at vi har. Vi er så heldige at vi har en liten sønn som sover to timer i strekk midt på dagen. Det slår sjeldent feil og i dag bestemte Ingeniøren og jeg oss for at vi skulle benytte denne tiden på loftet. Eller, jeg bestemte og Ingeniøren var enig. Han har nemlig klaget over den absurde mengder ting vi har på loftet siden vi flyttet hit, jeg har holdt meg i etasjene under. Jeg har hele tiden ment at det som eventuelt må være av rot på det loftet, det må være Ingeniøren sitt. Han er tungt arvelig belastet med samlemani og kasteangst og det er kun kort tid siden jeg fikk han til å kaste kartene over Nord-Trøndelag med opptegnet ett-eller-annet fra en NATO-øvelse de hadde da han var i Forsvaret. For 15 år siden… Klart de kan komme til nytte en gang! Egentlig er han helt uskyldig og bør ikke klandres på noen som helst måte for at han i stor grad ikke evner å kaste ting. En av de første gangene jeg besøkte mine svigerforeldre geleidet Ingeniøren meg ned i kjelleren. Der sto det en fiks ferdig bruktbutikk! Det var åtte bærplukkere, 15 kaffeservicer, 28 kjeler, en sofagruppe rundt et bord og en død plante. Rad og rekke med IVAR-hyller fra IKEA fylt med gjenstander fra besteforeldres levde liv. Det dumme var at det var ytterst få som fikk tilgang til denne bruktbutikken og omsetningen lå på et nullpunkt. Til alles overraskelse har Svigermor kvittet seg med minst 19 av kjelene og alle bærplukkerne. Den nye leiligheten har nemlig ikke et egnet bruktbutikklokale og Svigerfar er meget fornøyd. At han i tømmingen av ett av de sikkert fem lagrene de leide rundt i Oslo og omegn, kom til skade for å kaste de gamle melkespannene og et par tre andre flotte antikviteter, kommer han dog aldri til å få glemme, men det trenger han ikke meg til å påpeke… Til min store overraskelse og forferdelse var det jeg som hadde flest esker på loftet. Når skjedde det? Jeg merker at jeg ikke kan annet enn å bli lett undrende over at jeg har flyttet på en eske med tomme ringpermer fra barndomshjemmet og innom ikke mindre enn 7 forskjellige hjem! Det er bare å beklage overfor alle dere som har hjulpet meg, flere av dere har garantert båret samme esken flere ganger uten at jeg har åpnet teipen en eneste gang. Så nå er loftet strippet for tomme permer, gamle kart, elektriske varmeputer fra 70-tallet, et utall reklamesekker og en eske med VHS-kasetter (etter lange diskusjoner ble vi enige om at vi nok ikke kom til å prøve å se de igjen). Og vi har bare bodd her ett år! Fra nå av skal kun vinterklær opp og sommerklær ned, et loft krever sitt system. Min aller beste excel-liste-venninne har en egen liste med ting hun kanskje kan komme til å glemme hvor ligger. Jeg håper jeg kan styre unna den en liten stund til.

Jeg har blitt et slags slangemenneske! Det er helt sant! Det er akkurat som om angsten for fire timer i bil med hylgrining har fjernet noen ribbein og strukket noen muskler. Jeg klarer vertfall gi flaske, finne en smokk langtvekkistan og trylle frem Marie-kjeks fra stellebaggens mørke dyp fra passasjersetet, uten å ta av meg selen. Noen som sa SuperMamma? Det er virkelig ingenting som setter forholdet mellom mann og kvinne så til de grader på prøve som barneskrik. Og barneskrik inni bil er kanskje det absolutt værste. Som Ingeniøren så tørt sa på Ingeniørens vis etter en times Sinnataggshow i baksetet i dag; «Det er jo så veldig høyt vet du!» Og det har han så veldig rett i. Det er helt sjukt høyt. Og man kan drive på så sjukt lenge! At ikke barnet bare kan hvile hodet inntil barnesetet, lukke øynene og sove litt? Det er jo langt over leggetid, han er trøtt som en ullsokk og nylig fyllt opp av både mat og drikke – det må da kunne gå an å bare slappe av litt? Men det gjør det altså ikke. Lillemann har stort sett aldri vært særlig glad i bilkjøring. Det startet allerede på vei hjem fra sykehuset. Et av våre livs aller største øyeblikk ble brutalt ødelagt av illsint spedbarnsgråt, sprutrød baby og bæsj i hele den fine, alt for store vinterdressen. Det ble etterhvert så ille at jeg rett og slett ikke kjørte noe sted. Det var altså et sant lite helvete bare vi skulle i butikken, han sovna ikke litt en gang og jeg gikk tom for sanger å synge og lyder å lage. Å være oppmuntringsråd fra førersetet er verken spesielt morsomt eller særlig trafikksikkert. Å kjøre til hytta ble et mareritt uten sidestykke. Ingeniøren med innbitt, låst blikk på veien, Lillemann i et forsøk på bro i barnesetet, Bikkja pesende i bagasjerommet og meg, med tårer i øynene, vondt i hjertet og med skingrende stemme der jeg vekselsvis kjeftet på sjåføren og sang en spontan barnesang på en helt ukjent melodi så høyt jeg bare kunne. I fire timer. Fra dør til dør. I ettertid tror jeg vi muligens var rimelig nære skilsmisse på disse turene. Man mister altså totalt evnen til å kommunisere i kampens hete. Man glemmer at det er oss mot dem, foreldre mot barn. Man glemmer at man elsker hverandre, at man har ønsket seg denne familien, at man er på familieferie og egentlig skal ha det veldig hyggelig. Og så kommer man endelig fram til hytta. Tusen ting lempes ut av bilen, barnet smiler som en sol, Bikkja hopper fra lyngtue til lyngtue og vips så er den der; Hyttekosen. Det knitrer i peisen selv om det er august og 23 grader ute, men det er sånn det skal være på hytta. Og om to dager skal tusen ting inn i bilen igjen og mor skal synge sanger hun ikke kan mens hun snor seg rundt som et lite slangemenneske. Og på mandag er alle enige om at det var en fin tur og man begynner å planlegge neste helgs ferd bort fra hjemmet. Man kan jo lure på om vi ikke er helt riktig skrudd sammen…

Å være gravid er ingen sykdom. Langt mindre en selvfølge. For hele vårt samfunn er gravide kvinner en berikelse og et nødvendig gode som vi må tilrettelegge for så godt det lar seg gjøre. Alikevel virker det som graviditet i arbeidslivet omtrent er like uglesett som et alvorlig handicap og etter dagens artikkel i VG er jeg ikke overrasket over dette lenger. At noen får seg til å si at «gravide sykmelder seg for lett» er over min fatteevne. Det er utelukkende legen, eventuelt i samråd med kvinnens jordmor, som sykmelder den gravide. Jeg har selv møtt flere kvinner som har tunge og vanskelige svangerskap, men med en arbeidsmoral helt uten sidestykke og en stolthet over å gå gravid i full jobb, ikke viker en tomme fra arbeidsplassen sin. Mange møter også for første gang en redsel for å ikke bli like verdsatt eller for å miste sin posisjon gjennom en lengere sykmelding, og derfor blir de ved sin lest til tross for smerter, kvalme eller andre svangerskapsplager. Da jeg ble gravid var jeg av akkurat samme sorten. Jeg skulle stå i jobben min, 100% – jeg var ikke syk, jeg var i lykkelige omstendigheter. Nå skal det sies at jeg var et nervevrak uten sidestykke det første trimesteret. Jeg satt hjemme på kveldene og kunne knapt nok puste, jeg hadde omtrent ikke blund på øyet et sekund og jeg brakk meg bare jeg nærmet meg kjøleskapet. Alikevel var det kun tre dager i løpet av de første månedene at jeg måtte krype til korset og komme på jobb litt etter at jeg hadde sluttet å spy. Heldigvis var min arbeidsgiver svært behjelpelig og jeg fikk sove to ganger hver dag på den nyinnkjøpte sofaen på hvilerommet på jobben. Men en dag sa kroppen stopp. Jeg fikk svangerskapsmigrene, neseblødde meg gjennom en pakke Kleenex på vei til t-banen og fikk Karpaltunellsyndrom i hendene. Jeg klarte knapt å snakke med Ingeniøren på kvelden om jeg hadde vært fire timer på jobb og jeg gråt meg gjennom alle måltider. Jeg var altså ikke syk, men jeg følte meg faen ikke særlig frisk heller! Det var da jeg også oppdaget Generasjonskløften mellom min mor og meg. Hun eeeeeeelsket jo å gå gravid og hadde tilsynelatende ikke ett eneste dårlig minne fra denne magiske tiden. At hun var 23 år da hun fikk meg, mens jeg var 33 tok det litt tid før hun innså. Og uten å undergrave hennes posisjon eller arbeidsinnsats på den tiden, så er det en vesentlig forskjell i det å være sekretær og det å være markedssjef. Jeg tror at arbeidslivets krav til kvinner i dagens samfunn er så vesentlig endret at vi ikke kan sammenligne mellom generasjoner. Vi jobber lenger, vi har mer ansvarsfulle jobber og vi har kanskje jobbet litt hardere for å bli gravide – nettopp fordi våre mødre stod på krava og sørget for at vi tok en god utdannelse før vi ble med barn. At man da i tillegg, i all sin velvære av gravideplager, til støtt og stadig skal bli minnet på at man er i nettopp «Lykkelige omstendigheter» der man sitter og gulper i budsjettmøter med økonomisjefen eller diskuterer fremtiden med Daglig Leder – et møte du kanskje ikke husker at du har hatt en gang, timen etter at man har avsluttet, føles noen ganger utelukkende som hån. Jeg ønsket aldri å være en belastning for jobben min, jeg ønsket meg bare det «alle andre» fikk og hadde – et barn. En helere familie. Det var aldri mitt ønske å være borte fra jobben, men da jeg etter å ha pressa gjennom 30% jobbing siste måneden knakk fullstendig sammen etter en åtte timers arbeidsuke, satte Ingeniøren, jordmora og legen foten ned. Så kjære danske debattanter og andre besserwissere – det var ikke jeg som sykmeldte meg, det var støtteapparatet rundt meg som har som ansvar for å ta vare på den gravide når hun ikke klarer det selv, som gjorde det. Og jeg er så uendelig takknemlig. De aller siste ukene før jeg ble mamma klarte jeg å ta det helt med ro og bare kjenne på gleden over å være gravid. Og hadde de ikke satt ned foten hadde jeg muligens født enda tidligere, og hvem vet hvordan det hadde gått med Lillemann da? Kanskje hadde kampen for å være som alle ikkegravide vært helt bortkastet og fullstendig unødvendig. Så kjære gravide kvinne – lytt nå for all del til deg selv og kroppen din. Vær ærlig overfor legen og jordmora på hvordan du har det. Og ikke føl skyldfølelse for at du er gravid – for om ingen blir gravide, hvordan skal det da gå med arbeidslivet etterhvert?

Ettersom jeg har vært så utrolig standhaftig på å kjøpe all mat til Lillemann, og ikke en eneste gang servert han økologisk eggeplomme til frokost, så var overraskelsen stor hos Ingeniøren da jeg hadde meldt meg frivillig til å teste et nytt superprodukt for småbarnsmødre; Fill?n Squeeze! Og på dag to av pappapermen og mammaferien satte vi i gang prosjekt smoothiemaking på hyttekjøkkenet. Vi ble gira!

Kort fortalt gjør produktet deg til en slags liten Ella?s Kitchen-kokk, og du kan lage smoothier eller middager til de minste, og få de over i de geniale posene som vi alle er så glad i. I oppstartspakken følger det med fem poser og en posefyller. Vi hadde kjøpt inn litt forskjellig frukt, og gikk for den varianten, da middagslageren i meg fikk en så kraftig selvtillitsknekk sist jeg forsøkte meg på det, at hun slettes ikke ville titte frem i dag heller. Lillemann har ikke villet spise bananmos tidligere, og jeg har rett og slett helt glemt å forsøke banan igjen, så vi tenkte dette kunne være en god måte å få i han det på, samt kiwi (som han elsker) og mango (som vi ikke har forsøkt før). Jeg er i utgangspunktet ekstremt i mot å endre matvarenes form og farge, da jeg syns det er viktig at barnet opplever og lærer noe mens han spiser, men som et tidsbesparende virkemiddel ser jeg at dette kan være veldig bra!

Vi kokte opp alt i store biter i en blanding av vann og appelsinjuice sånn at bitene ble lette å mose i posefylleren og vips, etter fem minutters kok og squeeze, så hadde vi to poser med ferdig smoothie!

Det som hindret dette i å bli en utelukkende suksesshistorie i vårt hjem, var at ettåringen vår gomla i seg resten av mangoen og en halv banan i biter mens vi holdt på… Alt er best når man får spise det selv om dagen, så poenget med Fill?n Squeezen blir litt borte hos oss. Vi brukte nok også litt i overkant dyr frukt, så det økonomiske aspektet forsvinner også litt dersom man må kjøpe nye poser, og fruktprisen i seg selv overgår Ella?s eller andre poser på markedet. Men, og det er et stort men her; hadde vi kommet over dette da Lillemann fortsatt spiste en eller to fruktposer om dagen og vi hadde brukt billigere frukt, så ser jeg absolutt verdien. Min anbefaling blir da å lage en stor blender full og heller øse det opp i posefylleren, da sparer du nok ganske mye tid. Så er du opptatt av å vite nøyaktig hva ungen din putter i seg, og store biter fortsatt ikke er superpopulært, så er dette faktisk ganske gøy og givende. Posene kan oppbevares i kjøleskapet i 24 timer, eller i fryseren. De er lette å merke og morsomme å se på. Et enkelt og inspirerende kjøkkenredskap, som langt fra bør stå på utstyrslista til vordende mødre og lett kan bli nytt hyllefyll, men som helt klart gir massevis av SuperMammaPoeng og bygger nydelig image i barselgruppa! Jeg har testet produktet på oppdrag fra de fine folka hos LillePrinsen.

En uke igjen til mammapermen heter pappaperm og jeg skal ut i den virkelige verden igjen etter over ett år hjemme. Jeg gruer meg. Jeg kjenner at jeg nesten er litt redd! Plutselig er det vanlige livet blitt skummelt og uhåndterlig ? hvordan holder man voksne samtaler en hel dag? Tåler jeg fortsatt varm kaffe eller vil tunga bli skoldet ved første forsøk? Hvordan skal jeg klare å se Lillemann bare en sliten ettermiddagstime hver dag? Jeg føler det faktisk litt som om jeg skal flytte fra gutta mine. At jeg nå er ferdig med mitt år, og da er livet med solstrålen min over. At han skal leveres tilbake eller noe sånt. Faktisk har jeg en slags sorg inni meg og en liten angst for ukene og månedene som kommer. Overgangen fra å være hemmafru, med ryddig hus og middagen klar til mannen kommer hjem, til å ha ansatte å veilede og dead liner å nå blir enorm. Og jeg som trodde det skulle bli helt grusomt å gå hjemme! Så hva har jeg gjort dette året for å holde motet oppe når det har vært -15 grader ute og man er isolert i heimen med en bitteliten baby? Eller når det regner så mye at du er overbevist om at barnet vil drukne i bilstolen på vei bort til bilen? Man lager leveregler og man trykker på kose-seg-knappen; ofte! Ettersom vi lå litt lenger enn det som er vanlig på sykehuset og hadde mange netter uten barn sammen med oss, så kom jeg hjem med masse energi og en relativt uthvilt kropp. Jeg glemte jo helt at jeg rent psykisk var lett sentrifugert, så etter et par uker var det på tide å innføre noen mammarutiner, som jeg faktisk har klart å holde meg til hele året. For det første skulle jeg dusje hver dag før kl 12. Dersom du ikke har barn, så virker det som en meget gjennomførbar og muligens litt unødvendig regel, men du verden så viktig det har vært for meg! Jeg har hatt Lillemann sittende i vippestol, i den tomme badebalja, inni dusjen sammen med meg, eller lett hypnotisert foran vaskemaskina. Noen ganger har jeg klart tidsgrensa med god margin, andre ganger har jeg gått ut av dusjen 11.57, men jeg har klart det ? hver dag, hele året gjennom. Jeg har hatt nesten rene klær hver dag også, og neglelakk og minst maskara. Og det er ikke for å tøffe meg eller prøve å bevise noe som helst, det har rett og slett vært for å føle meg litt ovenpå og fresh selv. Hjemme hos oss har vi hatt friske, avskårne blomster hver dag, hver uke, hver måned mens jeg har gått i permisjon. De dagene det butter litt i mot, alle planer går rett åt skogen, poden har feber og må ligge inne, det er for kaldt til å være ute eller du rett og slett ikke finner motivasjon til noe som helst og savner mann og venner og bare noen voksne å snakke med, så har man vertfall noe fint å se på. Så enkelt kan man gjøre det. For det er en kjensgjerning at man tidvis kan bli litt sprø av å synge sanger om bæsj og grøtspising mens man triller ball på femte timen. At det i løpet av en uke med snørr og feber blir ekstremt lite input for mor og at man formelig kjenner hjernecellene dø der oppe. Og det er i de øyeblikkene man skal se bort på de vakre blomstene, ta frem telefonen og avtale hyggelige ting med andre hjemmeforeldre i neste uke. For man må ha planer. Man må komme seg ut og man må nyte at man har disse fine dagene sammen med barnet sitt. Ja det er slitsomt og ja det er tidvis ekstremt ensformig, men for en vanvittig mulighet til å ta en pause fra det livet du allikevel skal leve i så utrolig mange år til, arbeidslivet. Så etter at gradestokken normaliserte seg i mars i fjor og jeg hadde begynt å skjønne både opp og ned på barnet, så begynte tidenes mest sosiale år for min del. Vi har hatt så utrolig mange fine gåturer i regn og snø, stekende sol og piskende vind, vi har spist både rolige og travle lunsjer med vakre og fine damer, jeg har fått et innblikk i pappapermisjonstiden (som fortoner seg veldig lik som mammapermen), vi har vært på babykino og laget tv-program, vi har hatt besøk og vært på besøk, vi har reist med tog til Stockholm og fly til Harstad, vi har rett og slett opplevd utrolig mye og jeg kommer til å savne alt og alle. En viktig epoke er snart over og stafettpinnen skal sendes over til pappaen. Ingeniøren gleder seg masse og jeg unner både far og sønn denne tiden sammen av hele mitt hjerte. Og for å sette standarden har jeg i de siste ukene pøst på med det lille ekstra. Tror ikke vi har hatt så mye hjemmelaget mat med friske urter, bugnende blomsterbuketter og støvfrie gulv noen sinne. Og om jeg tenker meg skikkelig grundig om så gleder jeg meg jo litt til å ikke gjøre husarbeid, til å kunne sitte alene på bussen og tenke alle tankene mine ferdig og å slippe å finne på middag i tre måneder også? P.S. Tar gjerne i mot tips til hvordan man løser opp magevondten og nyter å være tilbake i jobb igjen uten å miste helt fotfeste av dårlig samvittighet!

Hva syns jeg er det viktigste med morsrollen? Er det å alltid ha kontroll på alt? Skape et perfekt menneske etter mine standarder? Lykkes som den perfekte pedagog? Skape et kjønnsnøytralt barn – en hin? Legge en god base for videre utvikling? Passe på at han aldri slår seg? At Lillemann blir en sunn sjel i et sunt legeme? Eller er det å være den trygge havnen? Jeg tror det er litt av det meste og mye av noe. Da jeg fikk vite at vi skulle få en sønn ble jeg helt lammet av panikk. Jeg kan jo virkelig ikke noe om gutter, og hvordan skulle jeg klare å lære han at porno er en styggedom han må forstå rekkevidden og alvoret med? Jeg skulle få et bittelite nurk, og porno var altså det første jeg fryktet. Ingen skal si at jeg ikke er mitt ansvar som guttemamma bevisst vertfall… Jeg tenkte også på at jeg ikke kom til å få ta spesielt stor del i planleggingen av bryllupet hans, og at jeg ikke ville bli like involvert når han venter sine barn. For det finnes noen bånd som er til for å brytes og slakkes litt på etterhvert som barna vokser opp, og båndet mellom mor og sønn er kanskje et sånt ett. Jeg ønsker jo selvsagt at han for alltid skal syns at jeg er helt fantastisk, men det er helt greit om han ikke kommer hjem med et bittelite koneemne på under 1,60 med pinnekort, mørkt hår om noen år. Men om han viderefører noen av våre tradisjoner og snakker varmt om sin morsomme, trygge og fine barndom – da skal jeg både juble og felle en liten gledeståre. Jeg tror at veien dit både er vanskelig og lett på en og samme tid. En av nøklene er sikkert å ikke stresse og presse gjennom hygge, men nyte de små øyeblikkene og skape den gode stemningen der det passer. Jeg tror ikke jeg lykkes ved å ha et rigid mat- og TV-regime eller ved å planlegge hvert sekund i Lillemanns liv. Jeg tror han vokser på å ikke alltid vite hva som skal skje og ved å bli plassert i ulike miljøer med ulike mennesker så ofte han tåler det. Han trenger å se at mamma og pappa elsker hverandre og kysser på en helt vanlig tirsdag. Han må kjede seg og sitte alene med lekene sine. Vi må leke ute og inne, med akebrett og ski, klosser og puslespill. Kanskje skal jeg en gang snike meg innom FRP-lekehylla i butikken også (de fargerike plastlekene som blinker og uler og lager en masse spetakkel) og ikke bare holde meg til SV-lekene vi sverger til i dag (alt er av tre og selvsagt svært pedagogisk korrekte…). Jeg håper så inderlig at jeg klarer å få han til å syns at det å gå på ski er noe vi gjør fordi det er morsomt og ikke «fordi det er god trening» som en åtteåring sa på NRK her om dagen. Jeg håper at jeg klarer å skape en liten Hellstrøm som ikke bare tør å smake på masse forskjellig mat, men som også lar seg fasinere av det å forberede og tilberede maten. Jeg håper han vil gå på skolen ikke bare fordi han må, men fordi han faktisk er vitebegjærlig og ønsker å lære noe. Jeg håper han blir et menneske som nyter å være sammen med andre mennesker og får en trygg og stabil vennegjeng. Men hvordan i all verden lykkes man i det? Det er jo her man blir helt blank! Det følger jo ikke med et eneste lite skriv med det nye mennesket og veiene til Rom virker å være i et helt uendelig antall. Skal jeg kjøre mammas kjønnsnøytrale linje med dukker og verktøykasser og grønne velourklær til både gutt og jente, eller skal jeg la han være lyseblå og beige og leke med bilene han elsker over alt på denne jord? Skal jeg bare kjøpe organisk og økologisk og jeg-vet-ikke-hva eller skal jeg nyte synet av gutten innsmurt i pesto mens han suger i seg spaghetti som en ekte italiener? Skal han bare sove i senga si og aldri sitte på fanget gjennom dagen, eller skal vi kose oss med en times formiddagshvil sammen i foreldresenga som vi nettopp gjorde og glede oss over at vi enda har noen dager sammen før hverdagen innhenter oss? Nei æsj, jeg tror jeg bare går for å være den trygge havnen jeg, og så får det andre komme som det kommer. Hvis det betyr at vi fortsetter å ha verdens blideste, supersosiale, tålmodige, nysgjerrige, musikkelskende og tøysete sønn, så er jeg skikkelig fornøyd med jobben vi gjør som foreldre jeg!

Jeg elsker god service! Jeg blir så glad når ansatte i butikker har en litt annen baktanke med å befinne seg på jobb enn å oppbevare kroppen sin ett sted for å få betalt for det. Dessverre er ikke god service noe man opplever særlig ofte. Jeg syns de som troner aller øverst på dårligservicetronen er middelaldrende menn i bilbutikker som møter relativt unge mennesker. Da føler jegmeg  rett og slett usynlig… For tiden driver vi å bytter ut en god del av Lillemanns babyutstyr med storeguttutstyr. Det er både gøy, dyrt og litt vemodig. Ettersom jeg har gjort det slutt med Skrekkens Hus (les Barnas Hus, red.anm.) og Ingeniøren er en notorisk netthandler, så falt valget om nettkjøp av nytt barnesetet meg lett for hjertet. Vi bestilte et sete på Lille Prinsen og siden de har lager på Bekkestua her i Bærum, så valgte jeg å hente det selv. Og for en mottakelse og service! Mens jeg betalte ble Lillemann underholdt med blinkende biler og alskens moro, setet ble behørig montert av en av de ansatte uten at jeg trengte å be om det, alle finesser ble demonstrert og jeg fikk oppgradert til 2014-modell uten å en gang spørre (hadde kjøpt fjorårets modell til kampanjepris).Til slutt ble rygg og seler stilt inn så det passet perfekt til vårt lille menneske; altså en helt uslåelig kombinasjon av rolig, kveldsshopping på nett i heimen, avrundet med upåklagelig, personlig service!

Jeg har en butikk som ikke bare yter fantastisk service, men som gjør at jeg kan gi rimelig god service til Ingeniøren også! Den er nemlig så fantastisk at jeg har gitt klar beskjed om at uansett hva han kjøper til meg fra den butikken, så blir jeg fornøyd. Altså; enklere kan vel ikke en mann få det? Hvis du er på jakt etter en litt annerledes jakke, superfine (og komfortable) skjørt, en kjole du ikke ser fem andre med på helgens festligheter eller bare rett og slett en ny lysestake, så MÅ du ta turen innom Olivia’s på Strømmen eller Sandvika Storsenter – eller bare ta en titt på Facebook-siden deres. Her møter du damer med skikkelig pasion for det de driver med, og nå om dagen renner det inn med fantastiske ting! Om du ikke bor i nærheten så vet jeg at de sender om du tar kontakt.

Til slutt må jeg bare nevne min herlige frisørsalong – Studio M. Siden jeg nå skal begynne å jobbe igjen, så tenkte jeg at jeg skulle klippe av meg husmora og få tilbake min gamle, litt mer edgie look. Dessverre så lykkes vi litt dårlig med det på første forsøk, og jeg måtte, etter litt press fra min mor, ta kontakt med innehaveren og klage. Jeg syns det er så vanvittig kleint, men fineste Thea fikset ny time til meg på to dager og vips – så var jeg tilbake til meg selv! Det er så utrolig godt å bli så ivaretatt og behandlet med både respekt og det største alvor. Så til slutt til dere som prøver å selge biler; husk at det stort sett er dama som bestemmer om det blir bilkjøp eller ikke, og sier hun at bilen er gubbegrå så er den det! Ikke ta opp den kampen er du snill, du kommer til å tape… P.S. Ingen av butikkene eller frisørsalongen har noe med dette innlegget å gjøre. Omtalene beror utelukkende på fantastiske kjøpsopplevelser!

Jeg har et problem. Et ganske stort ett faktisk. Det påvirker ikke bare meg, men hele familien min, og kanskje aller mest Ingeniøren. Jeg har slitt med dette i mange år, ja kanskje alle, og det ser ikke ut til at jeg kommer til å bli noe som helst bedre med det første. Jeg lider av et alvorlig tilfelle av FlinkPike-syndromet (FPs). Å til en hver tid forsøke å gjøre alle til lags, se feiende flott ut, ha et skinnende hjem og det mest veltilpassede barnet er virkelig ikke en spøk, men en oppgave jeg av en eller annen grunn ser på som min, og min alene, i vår familie. Jeg går på julaftener, barnebursdager, innredninger, selskaper, helger og hverdager med ærefrykt og pågangsmot og forventninger like høye som skyline i New York. Jeg klikker i vinkel hvis jeg ikke rekker en avtale og er derfor notorisk ti minutter for tidlig ute, jeg får lett pustebesvær om det går et skall av neglelakken og jeg prioriterer snømåking over frokost for at naboene ikke skal tro at vi er sjuskete og late (jeg går jo tross alt bare hjemme). Når man er så hakkende gal så kan man spørre seg om det i det hele tatt var en særlig god ide å gå til anskaffelse av barn. For er det noe som garantert ødelegger både tidsskjemaer og nylagt neglelakk, så er det disse søte små. En annen utfordring som dukker opp i forbindelse med den ugunstige kombinasjonen av FPs og små barn, er de andre mødrene. De du møter på helsestasjonen, i butikken, på babysvømminga eller på trilletur i skogen. De som sitter på kafebordet ved siden av deg og serverer sine små, håpefulle irrgrønn mat fra små glass med søte, hjemmelagde merkelapper laget på den nye Dymo-maskinen sin surret fast med grå hyssing. Det lukter hirse og linser og quinoa lang vei og det aner meg at ungen fikk servert en lettstekt organisk eggeplomme til frokost. Eplene er raspet og agurkene er hjerteformet, vannet stammer muligens fra Voss og flasken er parabenfri – eller hva den nå helst skal være. Vi er inne på et minefelt! Jeg kommer aldri til å gå på «Lag hjemmelaget babymat»-kurs på Mathallen. Jeg kommer aldri igjen til å stå en hel formiddag å steke kjøtt, koke grønnsaker og nesten brenne opp motoren i en blender bare for at ungen min skal rekk tunge til meg, brekke seg og spytte ut alt han får i munnen. Jeg kommer ikke til å boikotte Nestle for Lillemann virkelig digger den ene yoghurten deres. Jeg ELSKER han som startet Ella’s Kitchen og jeg syns morsmelkerstatning fremstår som Guds gave til mødre med stort alenetidbehov. Jeg klarer ikke å være politisk korrekt og desperat mamma i samme veiv, og jeg syns det er supergøy å la Lillemann prøve nye matvarer og konsistenser. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke kunne blitt mere glad da poden bikka fire måneder og vi kunne begynne med grøt. Og jeg innrømmer også gjerne at jeg satte han i barnestolen hans og dytta det inn med en skje. Jeg lot han ikke prøve selv, han satt ikke på mitt fang og jeg ga han en skje til om han brakk seg litt. Jeg nekter å la meg knekke eller bryte sammen under presset fra Hjemmelagetmatmafiaen. Den lille Flinke Piken i meg prøver så godt hun kan å presse på for at jeg skal prøve en gang til, men det er altså helt uaktuelt. «Hvorfor skal sønnen min spise hjemmelaget mat når ikke vi gjør det?», sa Linda til meg en dag – og jeg kunne ikke vært mer enig. Lillemann suger i seg spaghetti og pesto når vi har det, han elsker fiskekaker og syns stekt kylling er ganske ekkelt. Erter kan vi bare hoppe og drite i å gi han, men svinekotelett derimot – det er smaskens. Så kombinasjonen med at jeg legger han ute i vogna for å sove uten babycall, jeg pusha litt på for å få han til å sitte, jeg går rundt i stua med han enda han ikke kan reise seg opp selv og har ønsket meg Brio-gåvogn til han, jeg lar han være i lekegrinda mens jeg gjør ting i andre rom og jeg gir han d-vitamindråper og ikke tran, kvalifiserer meg nok til prisen for årets dårligste mor nok en gang. Og den Flinke Piken i meg gråter… Men så spør jeg meg selv; hadde jeg syns Ingeniøren var en dårlig far om han ikke hadde med mat til Lillemann en dag og improviserte med å kjøpe noe på butikken? Tenker jeg noen gang at han er helt ubrukelig som omsorgspersjon siden han ikke står og lager most mat på glass når han har et ledig øyeblikk? Syns jeg Linda er en elendig mor siden hun aldri har brukt stavmikseren sin? Jeg syns jo ikke det! Så kjære Lillemann, den Flinke Piken og Hjemmelagetmatmafiaen; dere er kanskje litt skuffa over meg, men her blir det ingen endring! Og takk og pris for sånne små bøker om barnet som mødre så flittig skriver i, for stemmer det ikke mamma – at jeg også syntes at all mat var god, bortsett fra den du lagde? God mandag – nå må jeg ut og måke…

Så er det offesielt – jeg har en ettåring! Jeg er med andre ord godt innkjørt i mammajobben og har flyttet opp i den erfarne gruppen mødre på helsestasjonen. Jeg har også vært oppe i eksamen i Barnebursdag vol 1, og ut fra smilet til poden så tror jeg vi stod med glans! Noen vil helt sikkert hevde at det gikk en smule trill rundt for meg da jeg inviterte til dagens festligheter; alle besteforeldre, tanter, onkler, fettere, kusiner, faddere og deres barn. Alt i alt var vi 30 personer i Rekkehuset. En rolig ettermiddag med andre ord. Helt fri for cupcakes, som tidligere annonsert. Dog klinte vi til med store mengder boller og den berømte langpannesjokoladekaka. Og jeg sverger til Møllerens og andre gode hjelpere, så det ble boller på 1-2-3. For som en klok venninne av meg en gang sa; de er jo ikke noe mindre hjemmebakte bare for at du har valgt å la noen andre måle opp ingrediensene for deg!

Så i går gikk jeg til innkjøp av alt som kunne gjøre livet enklere midt i familiekaoset og for første gang i mitt liv har jeg til og med kjøpt poseglasur! Smakte helt fortreffelig den. Vertfall var ettåringen meget fornøyd der han satt og gliste fra øre til øre med sitt aller første sjokoladekakestykke godt klemt inn mellom alle fingrene og godt ned i smilehullene på henda.

Vi har vært i akebakken, drukket solbærtoddy, grillet pølser og spist kaker. Sunget sang, blåst ut lys og pakket opp masse fine gaver! Vi har mimret, tørket en liten tåre og ikke minst latt oss begeistre av ettåringens smittende humør og store glede. Og nå sitter jeg med beina høyt og sjokoladekake på skulderen, litt tom innvendig, men med et smil om munnen. Og akkurat som for et år siden har Ingeniøren vært og hentet pizza til oss. Den største forskjellen er at Lillemann ligger trygt i sin egen seng og sover sin søteste søvn helt uten slanger og ledninger festet til kroppen og vi vet at han er verdens sterkeste og tøffeste lille gutt. Jo, også har ingen vært innom med en silikontreningspupp, for den håndmelketeknikken har jeg inne nå. Så kjæreste Lillemann – gratulerer med din aller første bursdag – vi gleder oss til å feire deg denne januardagen i mange, mange år fremover! Du gir livet mening!!!