Delmål nummer vet ikke er endelig nådd! Rekkehuset er solgt og vi er ferdig med feiringen. Vi har forsøkt å hente oss litt inn etter mange uker med mye jobb og lite søvn. Strengt tatt har vi vel følt at vi bare har blitt trøttere av det, men nå går startskuddet snart – og da bør vi sitte godt plassert i feltet for å si det sånn!

Så nå har det morsomme begynt. Og vi begynte faktisk med å kjøpe oss spisebord på lørdag! Mange vil sikkert hevde at det er en utrolig rar ende å begynne i, og jeg er slettes ikke uenig i det. Det var bare det at dette bordet stod og ropte til oss. Plass til 14, nydelig finnish og klart til å ta med seg. Vi bare måtte. Så i går tegnet vi kjøkken – basert på et allerede innkjøpt spisebord.

Litt omvendt, men det funker sånn også! Vi henter opp farger og skaper det som skal bli vårt. Endelig er det faktisk helt lov å tenke på lamper og farger og alle detaljer. Det er rett og slett på tide å bestemme seg for hva slags lys man skal ha over kjøkkenbenken, hvordan vi vil ha det i stua og hvordan vi vil at barna våre skal ha det i årene som kommer.

Og jeg kjenner at jeg blir helt lykkelig av at vi endelig er i denne fasen. At alt vi nå gjør er for at VI skal ha det fint i fremtiden, og ikke for at noen andre skal få det enkelt når de tar over nøklene våre. Jeg er helt overbevist om at vi har fått godt igjen for det arbeidet vi har nedlagt de siste ukene, men nå er tiden endelig her for å vende blikket mot et gammelt hus som trenger mye kjærlighet for å fremstå som vårt drømmehjem.

Herrefred som jeg gleder meg!!!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg skal være helt ærlig med deg; jeg er snart 40 år, skriver blogg og har grått hår. Det er ikke en veldig vanlig kombinasjon, det er jeg klar over, men vi finnes vi også! Og jeg skulle så inderlig gjerne sagt til deg at jeg står støtt i min grå manke, men det gjør jeg ikke. Jeg hater mine små grå og er på ingen måte fortrolig med utviklingen. Akkurat på dette punktet skulle jeg ønske jeg var mann…

For mens Ingeniøren blir sofistikert, mystisk og enda kjekkere av at det sniker seg inn et diskret sølvskjær langs tinningene, så blir jeg bare gammel. Jeg føler meg ikke flott, jeg står ikke i det og jeg vil bare ha det bort så fort jeg ser antydninger til den nitriste fargen. Og det handler ikke om at jeg ikke tåler å bli gammel! For all del; jeg bryr meg ikke om rynkene mine eller at jeg husker tekster jeg sang for hele 22 år siden. Jeg omfavner tryggheten som følger med alderen og bryr meg ikke om at puppene har blitt litt lengere. Jeg føler meg klokere, tøffere og kulere enn noen sinne, men jeg liker ikke grått hår!

Jeg vil ikke ha det, jeg vil ikke gå foran med et godt eksempel og jeg har ingen planer om å starte en ny trend. Forrige uke brukte jeg til og med tørrshampo med farge for skjule de små grå i skillen! Det er nesten det samme som å male på seg hår det! Og selv om jeg følte meg helt sjukt overfladisk og teit, så gjorde jeg det dagen etter også. I skjul.

For jeg vil jo ikke at barna mine skal se at jeg maler håret mitt for å gjemme noe som er helt naturlig! Alt inni meg skriker jo at det er feil! Så derfor drar jeg til Hilde. Helt alene og uten nevneverdig mange vitner setter jeg meg ned og lar meg skjemme bort mens alle spor av grått hår forsvinner som dugg for solen. Og jeg innrømmer det glatt; det kommer jeg til å fortsette med til håret detter av meg!

Tror jeg…

Fra i kveld og ut uka får alle nye kunder hele 30% på samme forsvinningsnummer for de små grå hos Hilde på Adam og Eva Sandvika. Og om du ikke har samme forfengelighetsproblem som meg, så får du 20%på klipp, annen farge eller extensions om du bestiller mellom 17.-23. september!

Timen må bookes denne uka, men kan gjennomføres på et senere tidspunkt. 

Det striregner ute. Akkurat som verden vet at vi sørger. Vi som er inne. Som om regndråpene vil gråte de tårene vi ikke lenger klarer å felle. Eller hjelpe oss til å gråte ut alt. Vi tier, mens vi venter på at det skal gå over. Men hva er du redd for?

Ka e du redd for?

Frykte du livet ska vera for lett?

Sei meg ka e du redd for?

At alt har gått bra før har du jo sett.

Det dype, stummende mørket. Livet som ble aldeles for tungt. Så alt for svart. Umulig for andre å forstå. Uoverkommelig for de som sitter igjen å leve med.

Jeg er ikke veldig nære, men jeg er nummen. Jeg tenker på henne som legger seg i den store senga alene. På han som skal leve resten av livet uten pappa. Det gjør så vondt at jeg nesten ikke får puste. Jeg ser på mannen min og håper hennes virkelighet aldri blir min. At hennes rop aldri skal slippe ut av meg.

Man vet aldri hva morgendagen bringer. Det er både skummelt og godt. Vi klamrer oss fast til et håp og en tro om at verden som vi kjenner den skal bestå en stund til. Men vi vet ikke. Ingen kan love oss det. Hennes virkelighet viser hvor brutalt livet kan være. Hvordan alt du trodde skulle være der for alltid bare forsvinner fra deg.

Ingenting blir verre om vi snakker om det. Ingenting. Det eneste vi oppnår er at vi lærer mer. Forstår mer. At vi kan skjønne mer om hvor mørkt det kan bli for noen. At vi kan lære at det ligger mer bak et smil enn vi klarer å se. Så la oss se nøyere etter. La oss lytte til ordene som ikke blir sagt høyt. For det kan være de som virkelig betyr noe.

I morgen har jeg ryggen din.

Sammen med alle de andre som er glad i deg, sitter jeg der med deg.

For du er ikke alene.

Aldri.

Trenger du noen å snakke med eller kjenner noen som kan trenge det? Det finnes alltid noen å snakke med på Hjelpetelefonen: 116 123

Så ligger det der ute. Huset som har vært så mye for oss. Veggene som har vernet om oss og tatt i mot oss, som har sett oss vokse som familie og sett barna fra deres første stund. Å si at jeg ser annonsen med blandede følelser er ingen underdrivelse; å selge et hjem er både vemodig og spennende.

Jeg husker følelsen av å bære hjem Lillemann i bilsetet som så ut som det slukte den lille kroppen. Jeg husker hvordan han satt ute og så på onkel og pappa som snekra balkongnoen måneder senere og hvordan jeg stod på kjøkkenet og så han leke i sandkassa etterhvert. Det lille hodet som så vidt stakk over sandkassekanten og som kunne sitte i timesvis å grave i den våte sanda. Jeg husker hvordan jeg gikk hvileløst rundt og ventet på svar fra sykehuset og hvordan jeg ruget i ni måneder i egen stue. Dagen da Lillesøster meldte sin ankomst og jeg pustet meg gjennom de tyngste timene i stua før turen gikk til føden.

Jeg har tatt med meg to helt ferske mennesker inn denne døra. Jeg har dekket mine første julaftenbord her og feiret bursdager med et ukjent antall mennesker på besøk. I dette huset har jeg hatt mine stolteste og lykkeligste øyeblikk, men jeg har også vært i min dypeste avgrunn, livredd for hva fremtiden vil bringe.

Et hus er ikke et hjem. Det er historiene som skapes der, atmosfæren menneskene får frem som gjør det til hjemme. Det hjelper ikke med nymalte vegger eller duften av hjemmebakst, det er de små tingene som vitner om ekte menneskers liv som lar huset forvandles til noe mer. Noe betydningsfult.

Så vi selger ikke et hus. Vi selger ikke et tak over hodet. Vi selger stedet der vi skapte de kanskje viktigste minnene våre. Huset der vi ble en familie og ikke lenger bare var et par.

Det er med blandede følelser jeg lar hjemmet mitt bli noen andres, men i jakten på den nye familien har jeg en ting i tankene – jeg håper hjemmet vårt blir like godt for de nye som det har vært for oss…

Se hele annonsen her og del den gjerne til venner og bekjente.

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Forrige uke var det absolutte kaos. Jeg føler rett og slett at jeg bare løp. Uansett hvor jeg skulle eller hva som stod på agendaen var tempoet skyhøyt og pulsen like så. I går kveld gikk jeg litt ned for telling og i dag ble jeg rett og slett møtt av en lett oppgitt latter fra osteopaten min. Jeg innrømmer det, jeg har ikke vært så veldig smart…

Jeg sliter med en arm som ikke vil samarbeide, men med alt for få timer i døgnet og en uendelig liste med gjøremål så er det rett og slett umulig å ta hensyn hele tiden. Jeg har rett og slett ikke hatt annet valg enn å ta på meg arbeidsklærne og stå time etter time med malekosten i hånda og beisa vegg etter vegg. Jeg har rulla meg gjennom en gang og ei stue og jeg har gjort det uten forlengerstang. Det siste tror jeg muligens er det dummeste Andreas noen sinne har hørt. Den latteren jeg fikk servert under behandlingen i dag lå godt plassert et sted mellom oppgitt, hånlig og hjertelig.

Og greit, det var ikke så smart. Men når du skal ta bilder om noen få dager, feire en overivrig treåring med 35 gjester og klokka tikker så høyt om natta at du må ta ut batteriene for å få ro i sjela – ja da må man bare jobbe på! Jeg klarer ikke å la vær! Det må bare gjøres.

Så da har jeg løpt mellom debatt, OBS Bygg, boklansering, bollebaking, forventningsfulle øyne og Facetime-møte med flinke Linda hos Hviit. Jeg har forsøkt å holde fokus, men glemt å spise. Jeg har hosta og hatt feber – og løpt videre i hverdagen.

Så i går, når alle gjestene hadde dratt la jeg meg rett ned på senga og var syk. I to hele timer.

I dag har jeg sovna stående i dusjen og sittende på banen, men nå begynner det å føles litt bedre.

Endelig.

Det har kanskje ikke vært så smart, men det har vært veldig effektivit!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

…for nå er det jaggu nok!

Vi har jo hatt et forhold, du og jeg, i en hel del år nå. Jeg kan vel ikke si at jeg nødvendigvis anser deg som en hellighet, men at du er en del av livet mitt, det må jeg vel bare innse at du er. Mange vil sikkert hevde at det er helt på kanten å kalle deg Mensenguden også, men noen ganger føler jeg det er på sin plass.

Du har jo vært en veldig viktig del av livet mitt i en periode. Jeg har både håpet på at du skulle komme – og at du skulle glimre med ditt fravær. Jeg har ringt til framanfolk når du har meldt din ankomst og jeg har sågar tatt medisiner for å fremskynde deg.

Første gang vi møttes fikk jeg fullstendig sjokk. Jeg kasta opp hver gang jeg var på do og du ga meg så sterke smerter i noen år at jeg måtte medisiners for å kunne virke. Du er jo på ingen måte noen sykdom, men at du fører med deg en lett psykotisk lidelse rundt tiden du kommer – se det føler jeg er hevet over enhver tvil.

Og når jeg nå er under et år unna å fylle 40, så har jeg et lite spørsmål til deg. Kunne det vært en ide å gjøre det bittelitt forutsigbart å omgåes deg? Kunne du for eksempel vurdert å komme på omtrent samme dag hver måned eller hvert fall med samme antall dagers opphold? Er det for mye for langt at man fikk et bittelitte hint om at du var på vei, som ei slags ringeklokke eller noe lignende?

For det er faen meg ikke greit å komme på overraskelsesbesøk midt i fredagsmiddagen, og det med en sånn kraft, at jeg må løpe opp i dusjen og vaske alt jeg har hatt på meg nedentil! Jeg trenger jo ikke at du stikker innom en gang!

Jeg er nemlig ikke interessert i å ha noe mer med deg å gjøre. Når skal du ta hintet? Når skal du forstå at du og jeg er ferdig? Uanmeldte besøk er det siste jeg trenger – flere uker med tenåringshud det samme.

Så kjære Mensenguden – jeg tror jeg konverterer.

Hvis det går an?!?

Takk for samarbeidet…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg elsker å lese på senge. Strengt tatt elsker jeg å lese sånn helt generelt! Da jeg var hjemme i permisjon med Lillemann leste jeg en bok i uka mens jeg amma eller den lille sov. Livet med to har satt en effektiv stopper for det, men litt sengelektyre, det må jeg fortsatt ha.

Det er bare det at den har endret seg ganske betraktelig de siste ukene! For fra å stort sett omfatte krim eller skjønnlitteratur er sengelektyren blitt påfallende mer fargerik og billedlig. Den har et langt mer praktisk preg og jeg leser den gjerne sammen med noen. jeg har rett og slett blitt en katalogleser…

For nå er det vanvittig mange valg som skal tas. Det skal kjøpes inn gulver, baderomsmøbler, blandebatterier og kjøkken. Det skal velges farger og vinduer, inngangsdøre og innedører. Vi skal ha fliser her og lister der og alt dette må noen ta en avgjørelse på. Og det finnes jo så vanvittig mye!

Det er fortsatt lenge til alt må være på plass, men jo flere avgjørelser vi har tatt, desto mer vil være klart til overtagelse – og prosessene vil gå mye greiere. Om vi allerede har peisovner, gulv og fargevalgene klare ved overtakelse, ja da er det mye større sjangse for at vi når målsettingen vår enn om vi alt er uklart. Så derfor tar vi mye av den jobben nå. Med overlegg, iver og et snev av følelsen av å bli litt overveldet.

For det er ingen tvil om at vi står forran en vanvittig jobb og stor oppgave.

Vi får bare ta ett valg ad gangen.

Da kommer vi sikkert tryggest i mål…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Det tok 21 dager fra jeg møtte deg til jeg spurte om du ville være kjærsten min. 21 dager der jeg ble sikrere og sikrere på at du var den rette for meg. Jeg visste at jeg hadde kommet hjem. Jeg visste jeg hadde møtt den store kjærligheten.

Nå er det 10 år siden. 10 år med vanvittige oppturer og store utfordringer. Vi har stått i kriser vi aldri hadde sett for oss at vi ville oppleve. Vi har møtt veggen flere ganger enn de aller fleste noen sinne gjør. Vi pleier å si at vi ikke akkurat har flaks, men noen ganger tenker jeg at det er så langt fra sannheten som vi kan klare å komme.

For det var flaks at vi møttes. Det skulle aldri skjedd. Det er ingen grunn til at vi gjorde det. Ingen link som gjorde det mulig. Vi bare var der vi var – akkurat da vi var det. Og så var vi de menneskene vi er – akkurat da vi trengte å være det.

Vi møttes og  forlot hverandre på noen timer.

Så møttes vi igjen – og da så vi oss aldri mer tilbake.

21 dager tok det meg å vite at jeg hadde kommet hjem. At jeg hadde møtt den mannen som gjorde meg hel. Du sang høyt i bilen og smilte med hele deg. Du omfavnet meg på en måte som gjorde meg tryggere enn jeg noen gang hadde vært. Du så hele meg og så bort fra det jeg syns var vanskelig. På 21 dager hadde du vunnet hjertet mitt og jeg vil aldri ha det tilbake.

Det var kanskje galskap å kjøpe leilighet sammen etter to måneder. Det var sikkert idioti tenke at dette ville vare da vi fortsatt var så uendelig tidlig i det livet vi lever sammen. Men vi tok en sjanse. Vi satsa på hverandre – og vi satsa høyt. Enn så lenge føler jeg at jeg har fått igjen langt mer enn jeg turte tro – og enda er vi langt fra ferdige…

Tusen takk for at du sa ja. 21 dager etter at du så meg for første gang.

Du er mitt alt!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Jeg føler jeg har verdens beste rutiner om morgenen. Barna er vant til hvordan vi gjør det, jeg husker stort sett alt som må huskes og vi har en gjennomgående flyt med lite kjeft og god stemning. I dag gikk det ikke helt sånn og jeg tror jeg vet nøyaktig hvorfor dette ble en skikkelig TulleTirsdag for oss alle!

Vi har eleminert et par store utfordringer i hverdagen. Den aller viktigste er at barna spiser frokost i barnehagen. Jeg skulle veldig gjerne hatt lange, trege morgener med dem hver eneste dag, men det er rett og slett ikke mulig. Det er ting som skal rekkes selv om man jobber frilans og resten av verden sitter ikke og venter på at jeg skal bli klar til å sette i gang sånn rundt 10.00. Så da må vi rett og slett bare kline til, og barn som bruker en time på ei skive passer ikke inn i systemet!

Jeg står opp i god tid før de små våkner og inntar badet i et passe bedagelig tempo. Som et utpreget B-menneske er jeg avhengig av denne tiden. Jeg trenger at det er rolig, ikke for lyst, helst fint vær og ingenting som stresser meg. Barna blir vekket rundt 07.00 og sammen finner vi ut av det med klær og ansiktsvask og hvem som skal få hjelp først. Det hele er egentlig ganske så hyggelig og før vi vet ordet av det er vi på vei ut av døra.

I dag var Ingeniøren hjemme…

Og i teorien gjør det morgenen enda enklere. Så langt har jeg til gode å se det fungere i praksis. For han går i dusjen akkurat når jeg har kreka meg opp av senga. Han skal pusse tenner når jeg føhner håret og han begynner å brette klær når vi strengt tatt burde pakke til barnas overnattingstur i kveld. Han pakker ikke sekker og lager feil kaffe. Jeg klarer ikke lenger finne klær til meg selv og barna begynner å sutre over gensere og bukser. Det er sand i en sko, for kaldt vann i vasken og egentlig vil alle bare krype opp i senga og ligge i en stor haug og bare kose.

Vi kommer ut alt for seint. Ingeniøren har forsvunnet ut døra og Lillesøster syns mamma går alt for fort. En mobiltelefon glemmes og en hverdagsmorgen er snudd på hodet. Og alt dette bare fordi man plutselig ble en voksen til i systemet.

Jeg tror vi går tilbake til det vanlige på torsdag…

(for i morgen har vi en liten hverdagspause! Følg med på SNAP, så ser du hva som skjer…)

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Å se ordene sine på trykk i VG var ganske spesielt. For to år siden visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre i livet. For snart fem år siden hadde jeg aldri skrevet noe. Jeg satte meg ned en dag og begynte med blogg. Og i går tok den bloggen meg helt til debattsidene i landets største avis. Uten at jeg hadde gjort noe som helst. Og ut av det blå kom det noen ord tilbake. Den ene viktige talbakemeldingen…

For jeg legger ikke skjul på at jeg var livredd. Jeg har jo til og med skrevet om det. Jeg var redd for hvordan det hele ville bli mottatt. Om jeg ville få masse drit eller om folk faktisk forstod hva jeg prøvde å formidle. Og jeg ante fred og ingen fare da jeg plutselig fikk en melding fra et nummer jeg ikke kjente igjen. Meldingen begynte med «Hei! Tar sjansen på at det er du…» Og så så jeg ikke mer. Ikke om jeg ikke åpnet den. En SMS. Hvem tar seg bryet med å finne nummeret mitt, finne meg? Hva vil man egentlig si da?

Jeg fikk rett og slett litt harahjerte der jeg satt…

Alene hjemme. Uviten om at ordene mine faktisk levde sitt eget liv der ute. Jeg følte meg plutselig så ekstremt sårbar. Så vanvittig utsatt! Men jeg hadde ikke trengt det. For meldingen jeg fikk var noe av det hyggeligste jeg har fått tilsendt noen gang:

Du tok sjansen på rett person, og du gjorde noe veldig viktig for meg… For med disse ordene så klarte jeg å holde meg helt unna å lete etter kommentarer. Jeg senket skuldrene og lot troll være troll. Jeg ga rett og slett faen i hva andre ville måtte mene, for i følge noen burde innlegget mitt være pensum i skolen.

Det holder for meg det!

Det var den ene viktige kommentaren jeg trengte. Og så fortsatte det å strømme på med heiarop og fantastiske tilbakemeldinger hele kvelden – og de kommer enda.

Så det er bare en ting å si; TUSEN TAKK FOR ALL STØTTE DE SISTE DAGENE! Jeg er faen meg heldig som har en så sterk heiagjeng i ryggen når jeg slenger med leppa og bedriver høylydt voksenopplæring der ute…

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!