Det er over to år siden jeg begynte for meg selv, men i nesten halvannet av de årene, har jeg jobbet ganske tett med en annen. Vi har møttes til faste tider, samarbeidet om oppgaver og hatt hverandre å sparre med. Nå er det bare meg, og for å være helt ærlig så er det litt ensomt.

Det er oppturer og nedturer i et hvert yrke, og alle opplever at det er godt at man ikke er alene fra tid til annen. Det er godt å le sammen, få ut frustrasjon over vanskelige oppgaver eller bare kunne fortelle om helgens mange opplevelser. I firlanslivet er det ikke så mange av de mulighetene. Det er jo bare meg. Og mailen. Og alle oppgavene. Men jeg er jo ikke alene i den hverdagen – og det skal jeg bruke resten av uka på å utnytte.

For en av de mange tingene som er bra med å være en del av et større nettverk som United Influensers er at jeg faktisk har kolleger! Vi jobber ikke med det samme, er ikke opptatt av samme ting eller har samme oppgaver i hverdagen, men mange av oss har oss selv som sjef – og det betyr at vi deler noe vesentlig. Vi deler hverdager med små og store utfordringer som vi må ta på strak arm. Vi tar sjanser som tidvis er skremmende og stjeler nattesøvn. Vi møter motstand og må noen ganger hoppe ut i et ukjent landskap.

Så denne uka skal jeg ta meg tid til litt kollegial hygge med to fine damer; Trine og Linn. Jeg ser frem til å la meg inspirere av av to som befinner seg på samme sted som meg; med store drømmer og en ukuelig tro på fremtiden!

Jeg gleder meg til å henge med dere!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Hva er lykke? Er det nytt hus og spennende oppdrag? Er det dyre ferier eller nye klær? Vi vet jo alle hva som er rett. Vi vet at det ikke handler om penger eller luksus i det hele tatt. Man kan føle seg takknemlig, heldig og lykkelig i mange ulike øyeblikk, men det er forskjell på de gangene man føler seg lykkelig – og de gangene man kjenner at hjertet fylles opp. Når man får ekte hjertepåfyll.

For flere år siden skrev jeg om min drøm. Drømmen om å kjenne armene til to små Ønskebarn rundt halsen. Fire armer som holdt rundt meg i ren kjærlighet. To kropper som lente seg inntil meg og lot meg bære vekten av dem, helt uten å tenke på tyngden. For i deres verden kan jeg bære alt. Jeg kan tåle alt og få til alt. I deres verden er jeg den eneste av sitt slag og mammaer kan jo alt! Kan de ikke?

De kan ikke det. De kan ikke se barna sine ha vondt uten at det gjør vondt i dem. De kan ikke se barna sine gråte av sorg uten at det snører seg i halsen. De kan ikke bære tanken på at de en dag skal forlate dem og de kan ikke puste av tanken på å ikke lenger skulle få holde dem.

Å bli mamma er som å få hjertet sitt utenpå kroppen.

Og det hjertet er ikke lenger ditt. Det tilhører de som har lagt det der ute. Heldigvis er det en bra ting med at det er så lett tilgjengelig. Det kan fylles opp. Med hjertepåfyll. Det påfyllet som gjør at man legger seg med et smil om munnen. Som gjør at man må snike seg inn og stryke det lille barnekinnet bare en gang til før man legger seg. Og som gjør at man kan hviske «Jeg elsker deg» ut i et stummende mørke – og vite innerst inne at det på en eller annen måte treffer den rette…

For det er ekte lykke for meg. Livet med de to Ønskebarna mine.

De jeg drømte om.

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Han som sitter på et gatehjørne er noens sønn. Hun som ikke vet hvor hun skal gjøre av seg er kanskje noens søster. Å falle utenfor handler om så mye mer enn det lille vi ser. I to uker har jeg sittet og skrevet om Kirkens Bymisjons arbeid. Og i to uker har jeg lært om de jeg deler by og land med. Både de som faller utenfor – og de som står og tar i mot med en klem. For man føler seg mindre alene sammen…

Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et samfunn som tillater at det ikke alltid har gått på skinner. Et hull i CVen, en litt mangelfull utdannelse. Det sier ingenting om hvem vi er. Et feilskjær i det som føles som et annet liv bør ikke legge premissene for resten av det nye. En dårlig periode betyr ikke at du er et dårlig menneske!

I familier lærer vi å tilgi. Vi lærer å gi nye sjanser, se forbi det som en gang var. Vi bryr oss om og tillater ikke at noen står utenfor. Tenk om samfunnet var mer som en familie. At vi tenkte mer på hva fellesskapet trenger enn hva vi syns er behagelig. For vi trenger at vi smiler mer til hverandre. Vi trenger at vi sier hei på bussen eller bare viser at vi ser de vi går forbi. Også de som ligger nede.

Jeg leste en gang om en som satte seg ned og tigget. For å lære. En dag i skoene til de som kanskje ligger helt nederst, de som ikke finner en annen utvei. Det værste var følelsen av å ikke eksistere, å være som luft for andre. Følelsen av at man ikke var noe som helst verdt. Alle som løp forbi uten å en gang legge merke til at det satt noen der. Så derfor sier jeg hei. Jeg smiler og ser. Jeg gir kanskje ikke mer, men jeg gir i hvert fall følelsen av å bli sett. Følelsen av å være en del av mitt bybilde.

Jeg vet ikke om det gjør noen forskjell, men jeg liker å tro det. For vi fortjener alle å bli sett av de vi har rundt oss. Også de som har det så travelt at de ikke helt ser hvor de går…

Søndag 21. oktober er det TV-innsamling igjen, og i år går pengene til Kirkens Bymisjon. Jeg er overimponert over alle tiltakene de har og oppfordrer alle til å bidra på sin måte slik at enda flere kan føle seg «Mindre alene sammen»

Gå inn her hvis du vil melde deg som bøssebærer!

Jeg er ikke kjempeopptatt av drenering. Det er sikkert dumt, men det er veldig ærlig. Jeg er ikke så fryktelig fokusert på vindusspesifikasjoner heller, men jeg hører etter da. Selv om jeg kanskje bråbestemmer meg litt på hva jeg liker best. How hard can it be liksom? Bare bestill!!!

Så bytter rollene og vi står der. Foran 90 forskjellige baderomsskap. Jeg har vært her før. Har strengt tatt alle katalogene hjemme, men hvis jeg skal være helt ærlig, så er det nok bare jeg som har sett på dem. For dette er tross alt møbler vi skal ha i 15 år. Jeg har aldri eid et møbel så lenge før. Jeg har bare så vidt klart å bo så lenge en gang.

Da vi ble sammen var Ingeniøren overtydelig på at han ikke brydde seg det spøtt om interiør. Heldigvis har jeg levd med ham i noen år, så jeg vet at det er vås. For du vet det blikket som kommer når du har kjøpt med deg noe nytt hjem og henger det opp på veggen? Det som gjerne etterfølges av at hodet legges litt på skakke og en tungespiss på jakt etter ord legger seg ventende i munnviken. Som en slangetunge klar for å angripe. Der står han og besiktiger mitt nyeste innkjøp. Lenge.

Så derfor TVINGER jeg gjennom lange timer hos den ene leverandøren etter den andre. Jeg gjør grundig reserach, bestemmer oss strengt tatt på forhånd og så går vi inn i løvens hule. Taktikken har fungert bra så langt. Har kjøpt de spisestolene jeg syns vi skulle ha, kjøkkenet jeg ønsket meg og nå har vi også sendt i vei bestilling på de baderomsmøblene jeg har sett for meg.

Jeg kan ikke si at det er lett å få frem et svar, men ingen skal kunne hevde i ettertid at de ikke fikk være med å ta avgjørelser. For DET stemmer ikke!

Så det går sakte, men sikkert fremover – og før vi vet ordet av det så begynner den virkelige jobben!

Jeg gleder meg til vi er ferdig med alle disse valgene…

Hva tenkte du – da du kjørte bortover veien i det vakre høstværet? 17 grader i lufta og tidlig tirsdag ettermiddag. Hva tenkte du da sola traff frontruta di og gjorde det litt vanskelig å se? Myste du ut mens du smilte og lo mot han som satt ved siden av deg?

Hva tenkte du da vi bremsa ned farten og til slutt stod helt stille?

Tenkte du at du var sulten og ville fort hjem? Tenkte du på den lange dagen din og alt som fortsatt venta hjemme? Tenkte du at vi var noe jævla søplehuer som ikke takla det sterke lyset? Eller tenkte du på de fine barna til søstern din som du gleder deg til å leke med i helgen?

Eller tenkte du bare på deg selv?

Jeg tror mest på det siste. For jeg tror ikke du var klar over hvor hårfint du var unna å ødelegge ditt eget liv. Jeg tror nemlig du er ganske opptatt av akkurat det – ditt liv. Jeg tror du tenkte på at DU måtte frem. At DU ikke hadde tid til å vente på oss andre. Jeg tror du tenkte på hvor viktig DU er.

Og så tror jeg du lo mot kameraten din da du vrengte bilen ut i motsatt kjørefelt…

Men så stivnet smilet ditt, og latteren stilnet helt. Du tror det kanskje ikke, men jeg så det. Under capsen din endret hele ansiktet ditt seg. Jeg var klar til å hive bilen min ut for å sperre veien din. Vel viten om at det kunne koste meg dyrt. Det hadde uansett vært en lavere pris du risikerte å betale. For du hadde ikke sett det jeg så. Du visste ikke hvorfor jeg bremset ned. Og du hadde heller ikke tid til å vente for å finne det ut.

Så hva tenkte du – da du så dem?

De to, små guttene som så mot deg med redsel i blikket. De to som gikk over fotgjegerovergangen og som du ikke hadde tid til å vente på..?

Jeg håper du skammer deg. At dette sitter i deg for alltid. Med deg i ditt eget fall var du vei til å ta med deg to uskyldige gutter på vei hjem fra skolen. To gutter som vi andre ventet på, men som du ikke ville bruke din dyrebare tid på.

Vet du hva jeg tenkte på?

Jeg tenkte på barna mine.

Og at jeg håper de aldri møter en sånn som deg i trafikken…

Har du også møtt en av disse? En av de som er viktigere enn alle andre i trafikken? Det begynner å bli mørkt og sikten blir dårligere. Det er ikke bare refleks som redder liv. Det er holdninger også…

Hjelp meg å dele – så kanskje han får lese om seg selv!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Det er så mye vi drømmer om. Ting vi vil ha, løsninger vi ser for oss. Vi vil ha plass til alle, masse lys, vi vil nyte utsikten og føle oss hjemme. Min kjøkkendrøm har endret seg flere ganger, og jeg har tenkt og vurdert så mange ganger at jeg har mistet litt oversikten. Men nå er det ingen vei tilbake – nå er kjøkkenet bestilt!

Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde den villeste aning om hvor omfattende og stressende det er å kjøpe kjøkken! Det er så mange hensyn å ta, så mange ting man må tenke på. Det er liksom ikke bare å bestille og så vips så har du det. Bare tegneprosessen tar en hel liten evighet.

Og så sitter man der med en voldsom følelse av at man slettes ikke har kontroll. I det hele tatt. Og når alt er bestilt så er det ingen vei tilbake. Det som kommer er det du ender opp med. Om benkeplata er feil, ja så må du ta konsekvensene av det. For det var jo du som hadde rabla ned noen mål på en liten lapp og skråsikkert ytret at de stemte. Så da må de bare det.

Vi har ikke en gang et rom å måle i. Vi må bare håpe at målene blir sånn som vi nå har sett for oss. Og gjør det det, ja da skal vi være så sinnsykt fornøyde! Heldigvis har vi blitt tatt enormt godt vare på av Alice, så jeg er ogentlig overraskende rolig her jeg sitter.

Og mens vi venter på å finne ut av om vi har målt rett, så gleder vi oss veldig til å motta leveransen på en trillion deler om noen uker. Da blir det tellefest!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Tusen, tusen takk for alle meldinger, kommentarer, hilsner og lykkeønskninger det siste døgnet! Jeg er rett og slett helt overveldet. Jeg visste jo at det var mange fine folk der ute, men at dere er så mange – og så fine, det visste jeg faktisk ikke!

For den siste uka har vært helt spesiell. Den har vært spesielt travel. Spesielt innholdsrik. Og spesielt trist. Jeg hadde virkelig ikke trodd jeg skulle reagere så sterkt. Å se noe man er så stolt av og glad i bare forsvinne forran øynene mine uten en eneste mulighet til å gjøre noe med det, har vært nærmest lammende. Jeg har blitt helt satt ut av min egen reaksjon.

Jeg tror det er først nå jeg har forstått hvor mye det har betydd for meg.

Jeg har grått i dag også. Da jeg snakket om veien videre LIVE på Facebook i dag. Det føles nesten helt uvirkelig å si det høyt. At vi ikke skal jobbe sammen mer. Men samtidig har jeg fått så mye kjærlighet og så mange komplimenter! Jeg har blitt overrøst med gode ord og fremmede menneskers historier om hva jeg betyr for dem. Flere har ytret ønske om å bli med meg videre, jeg har allerede snakket med noen jeg gjerne vil ta en prat med også. Og alt i alt begynner jeg å bli ganske sikker på hvordan dette skal bli.

Men jeg må puste ut først. Kjenne på den neste mandagen med fullt fokus på annen jobb. Og så skal jeg sette meg ned med agenten min hos United Influensers og se hvordan vi skal få til fremtiden. Etter en helg. Og kanskje en helg til også.

Og frem til da skal jeg nyte alle de fine ordene og hilsnene dere har sendt min vei.

Tusen takk – dere betyr utrolig mye for meg!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Denne høsten har jeg fått lære at ingenting er konstant. Mennesker du tenkte aldri skulle bli borte, ting du har jobbet for, livet i seg selv. Så skjørt og så uberegnelig. Du ser det kanskje ikke før det kommer en gang. Det bare plutselig er sånn.

Å miste noe eller noen er alltid vondt. På helt forskjellige nivåer smerter det deg og setter spor. Spor du tar med deg og som til slutt blir din sti. Denne uka fikk min sti en ny sving. En ny avstikker nærmest. En jeg ikke så komme. Jeg må finne veien tilbake igjen, og fortsette på den stien jeg gikk på, men akkurat nå er jeg litt i villrede.

For jeg vet ikke helt hvilken vei jeg skal velge. Jeg er ikke helt sikker på hva som er rett. Jeg vet at jeg ikke vil gi opp alt vi har jobbet for sammen, men jeg vet ikke om jeg kan fortsette veien uten henne heller.

For nå er OverLivet, som det var, historie. Jeg står alene igjen og vet ikke hva som skjer. Jeg vet at jeg vil fortsette med podcast på ett eller annet nivå. Jeg elsker mediet, de som har fulgt oss og det å dyrke den gode samtalen med andre. Kanskje skal jeg invitere spennende folk inn i min verden. Eller ta med meg noen nye som kan gå på stien min sammen med meg.

Jeg vet at Hilde vil at jeg skal ha det bra – og jeg unner henne all mulig suksess i det hun nå tar fatt på. I en hverdag med mange utfordringer er det så viktig og bra at man tar en grundig runde med seg selv og prioriterer det som er rett. Noen ganger betyr det at man må gå fra noe man egentlig elsker, og de avgjørelsene er de tyngste, selv om de er helt nødvendige.

Jeg er så stolt av Hilde som viser mot og handlekraft for å løse utfordringene hun står i!

Men for meg er alt litt åpent nå. Og litt sårt. Men ingenting er så ille at det ikke kan repareres. Det må bare få litt tid. Alt handler jo om å overleve livet, og selv om det noen ganger føles fryktelig kjipt og tungt, så går det!

Det må jo bare gå.

Og så finner jeg veien min igjen. Og da håper jeg du blir med meg videre på ferden!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

Altså – i går gikk det plutselig opp for meg; vi er inne i måneden der vi overtar huset vårt! SHIT! Det føles rett og slett helt sinnsykt, men som jeg gleder meg! Dette har vi altså ventet og ventet på. I tre måneder har vi tegnet og diskutert og fundert, og nå skal vi snart i gang. Og vi har så mange planer!

Den kanskje største forandringen blir planløsningen i huset. Vi kommer til å endre nesten alle rom, ja faktisk er det bare noen ytterst få som forblir som de er i dag. I første etasje skal vi flytte inngangen, utvide badet, lage et allrom til barna og bygge nytt soverom til oss voksne. Vi skal rette ut vegger, fjerne plassbygde skap og forsøke å få trappa til å skinne!

I dag består første etasje av utrolig mange små rom. De innvendige bodene er mer som kott å regne, bad og WC er separert, det brukes masse plass på gang og entre og utgangspartiet er litt rart plassert. Å gå inn i et vindfang og komme rett til trappa føles mye mer intuitivt og inviterende syns jeg. Det blir akkurat som om huset åpner seg mer opp og ønsker å sende deg opp til den luftige andreetasjen!

Så her er planene store. Faktisk vil absolutt alle rom her bli påvirket av planene og dette er sånn vi ser for oss at det skal bli:

Vi håper på å kunne bygge inn det gamle inngangspartiet og lage et stort og godt soverom til oss der. Her vil vi lage en garderobeløsning, få masse lys inn fra nye, store vinduer og skape vår egen oase – og fortsatt være nære barna. Kjellerstua vil få plassbygde hyller og benker til leker, tegning og maling, en egen TV og alt det barna ønsker seg; rett utenfor deres egne barnerom! På den måten får de også sin egen sfære der barn får være barn og som kan utvikle seg sammen med dem mens de vokser.

Badet blir stort og godt, og i kveld er planen å lande litt av alt VVS-utstyret vi trenger, både til bad og kjøkken. Og så er det det store spørsmålet da; hva slags fliser og overflater skal man ha? Jeg har 1000 ideer og ombestemmer meg omtrent hver dag, men jeg er helt sikker på at det skal bli både fresht og frodig – hva nå enn det vil innebære!

Så nå nærmer det seg virkelig. Denne husdrømmen. Det legges stadig nye planer, ting faller mer og mer på plass og vi begynner kanskje å skjønne at vi snart er i gang for alvor!

JEG GLEDER MEG!!!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!

I disse dager er det to år siden jeg sluttet å være arbeidstaker. To år siden jeg fikk min siste, vanlige lønnsslipp. Tenk på det!?! To år der det har skjedd så vanvittig mye – og der jeg fortsatt opplever at hver dag og hver uke byr på noe nytt. Det er et privilegium, men det har ikke kommet av seg selv!

I sommer snakket jeg med ei ung jente som ikke helt visste hvilken vei hun skulle gå. Hun hadde sagt opp jobben sin, var usikker på hva hun ville. Hva var skolelei og umotivert. Hun syns det hørtes ut som jeg hadde verdens beste jobb. Akkurat en sånn jobb som hun ville ha. Jeg skjønner henne godt, jeg har drømt om dette lenge selv.

Men drømmejobber kommer ikke av seg selv.

Det er kanskje litt klisje å si at jeg har jobbet hardt for å komme hit, men det er jo nettopp det jeg har. Jeg har tatt i mot så mye dritt fra folk. Jeg har blitt tråkka ned av noen og løfta opp av andre. Jeg har ofra masse, latt ambisjoner fare og akseptert at glasstaket finnes. Det har vært vondt mange ganger, men jeg har stått i det.

Men all smerten og smellene jeg har gått på har gjort noe med meg. Jeg har lært meg å ta imot på den minst smertefulle måten og reist meg opp igjen. Og nå føler jeg at jeg står på en høy topp og skuer ut over det jeg har gjort med stolthet. For man skal være like stolt av de gangene man har måttet snu eller akseptere et nederlag som av de gangene man har fått til noe og seiret.

Jeg har ligget flere netter våken og lurt på hva fremtiden vil gi meg. Jeg har slitt med å akseptere at jeg ikke alltid kan vite, at lønna kan endre seg på kort tid og at jeg er ansvarlig for absolutt alt selv. Jeg må spare til pensjon, sørge for forsikringer og betale skatten min akkurat som alle andre. Jeg må føre regnskap, passe på at alt blir riktig og sørge for at alle kundene mine er fornøyde og føler seg sett.

Og så må jeg sette pris på meg selv. Bestemme hva jeg er verdt! Det er kanskje det aller vanskeligste. Hvor mye er du verdt for eksempel?

Jeg vet hvert fall at det valget jeg tok for to år siden var verdt alt det har gitt. Det var verdt alt stress, netter med nattevåk, all usikkerhet og det lille snevet av redsel som alltid følger deg. Det er verdt det fordi jeg har kommet til et sted der jeg har det bedre enn noen gang. Et sted der jeg føler at jeg faktisk er dame over eget liv!

Og to år etter at jeg tok skrittet bort fra det trygge er jeg rett og slett vanvittig stolt…

Og den stoltheten kan ingen ta fra meg!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!