Det offentlige ordskiftet er hardt. Det er et iskaldt debattklima der ute, og steile fronter skyr ingen midler. Ikke en gang drapstrusler uteblir. Mener du ikke det samme som meg, skal du få svi. Du skal dø. Du skal hvert fall tie. Du skal knebles.
Den siste tiden har jeg deltatt i flere tunge debatter. Diskusjoner der ord må veies og føtter må settes varsomt ned. Det er mye følelser i debatter som utarter slik, men det betyr ikke at de ikke er verdifulle eller bør gjennomføres. Det brukes sterke virkemidler for å få oppmerksomhet, og det benyttes voldsomme bilder for å beskrive urettferdighet. Så lenge man diskuterer sak, mener jeg bestemt at det aller meste skal være tillat. Det er når det blir personlig det blir stygt.
Morder.
Feministfitte.
Kalde tøs.
Å snakke høyt om likestilling er ikke spesielt populært i enkelte kretser. Noen tyr til ekstreme midler for å holde sine meningsmotstandere nede. Og noen lykkes. Jeg snakker selvsagt ikke om de som vil fortelle om den andre siden av valgfrihet. Eller de som på saklig vis legger frem sin sak. Jeg lærer masse av å høre deres argumenter og tanker. Jeg trenger å få alle sider belyst for å være en god samfunnsdebattant! Det er bare det at det blir så mange. Så mange som skal fortelle en at en tar feil. I alle kanaler! Og i går så jeg et grelt eksempel på nettopp dette. Et eksempel på hvordan en gruppe velger å argumentere for sin sak mot et enkeltmenneske. Og det på en måte som ikke er hverken saken eller gruppen verdig.
For når hundrevis av mennesker velger å rope i alle sosiale kanaler til ett og samme menneske, med grusomme karakteristikker og hånlig bedreviten, så skader det sakens kjerne. Det knebler all meningsmotstand og bildet man viser til samfunnet er entydig og skjevt. Det kan virke som alle i et helt land mener det samme, men det er lite som tyder på at det stemmer. En mening får herje fritt og argumentene er noen ganger så lite gjennomtenkte og hardtslående at det blir umulig å debattere den andre siden fritt.
Jeg har fått min skjerv av dritt fra de som mener de vet bedre enn meg. Mye bedre enn meg. Jeg har blitt omtalt som «trolig hjerneskadet» da jeg skrev at jeg ikke alltid tar det illsinte barnet mitt opp av senga. Det har blitt sagt at man skal kollektivt melde meg til barnevernet for samme grunn. Jeg er en dårlig mor, selvsentrert, uegnet som forelder, hånlig kjerring, hjerteløs, lat og barnemishandler – jeg kan holde på i en evighet. Jeg kan også late som det ikke går inn på meg.
Men det gjør selvsagt det.
Og dette gjøres av voksne mennesker som snakker om seg selv som «de som vil barnets beste». Hvem gjør ikke det egentlig? Jeg har til dags dato ikke møtt et eneste menneske som tenker; nei dette gjør jeg for barnets verste. Vi gjør alle alt for barnets beste, men vi mener kanskje at barnets beste er forskjellige ting! Der jeg mener langsiktig arbeid og fokus på likestilling er til barnets beste, så mener andre at valgfrihet er viktigere. Og det er helt greit! Men ikke misbruk «for barnets beste» sånn at motdebattantene forsvinner.
For jeg orker ikke gå inn og belyse min mening i denne saken. Jeg orker ikke få tusenvis av illsinte mammaer og pappaer i innboksen min der de roper ut sin frustrasjon i caps lock og spytter ut om min åpnebare mangel på både IQ og omsorgsevne. Når det ikke en eneste gang åpnes et rom for refleksjon eller et ønske om å lytte til den andre siden, så blir debatten både meningsløs og irrelevant. Og så sitter man heller stille og holder kjeft.
Og da, mine venner, har vi knebling i praksis.
I vårt eget, frie, Norge.
Så mye for valgfrihet…