Jeg har alltid sett på det som min viktigste jobb. Den hardeste og vondeste, men aller viktigste. Jeg har forberedt meg, gruet meg. Sett øyeblikket nærme seg, men tviholdt på det som er. Tatt en dag ad gangen. Men nå er vi her, og du skal fly. Noen ganger ser vi hverandre inn i øynene og kjenner på frykten. Den vi begge har. Og så slipper vi…

Du snur deg og går. Bort fra meg. Med armer som er så blytunge at de bare kan henge rett ned. Knyttede never. Du går helt til andre siden av veien. Opp på det litt høye fortauet. Og så snur du deg og vinker. Det tannløse smilet ditt lyser opp hele fjeset ditt. Det vakre ansiktet som ikke lenger har myke, varme bollekinn.

Ikke gå…

Jeg ser etter deg. Vil bare løpe etter og fortelle de voksne at du var veldig trøtt i dag. At vi krangla litt om hvilke sko du skulle ha og at du fortsatt er litt lei deg for de greiene i går. At du egentlig vil ha hjelp til å pusse nesa og at du syns det er litt skummet med lukket dør på do. Jeg vil fortelle at du trenger litt ro på ettermiddagen og at det hadde vært fint om du fikk litt lengre tid på å spise maten din. At du liker å ha jakka over vottene når det blir kaldt og at du kan bli litt stille når du syns ting blir litt overveldende.

Jeg tøysetuter i stedet. Og vinker. For du må klare de selv nå. Neste uke skal jeg kjøre litt kortere og du skal gå litt lengre. Du skal få fly, gutten min. Langt og lengre enn langt. Jeg skal gi slipp. Og jeg vet at vingene dine er sterke nok til å bære deg. De kan bære deg helt dit du skal, og tilbake igjen.

Tilbake til meg.

Alltid.

Uansett.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!