Jeg husker ham fra jeg var liten. Sint. Indignert. Gudfryktig. Med prestekrage fra en tid der presteskapet var hevet over alle andre stod han og ropte ut sine fordømmelser. Fordømmelser over kvinner som hadde drept. Med viten og vilje. De ropte ut sin sorg over de myrdede og løftet opp tilgrisede babydukker.

Jeg husker ham med skrekk.

Jeg husker ham fordi virkemidlene hans var så sterke. Fordi vi bare hadde en tv-kanal og verden var så mye mindre. Jeg husker ham fordi han opprørte meg, vekket noe i meg. Han vekket en frykt. Og ikke en frykt for evig fordømmelse som han prediket så høyt, men en frykt for å måtte lytte. En frykt for at hans ord var sanne. At jeg som kvinne ikke hadde rett til å bestemme selv. At jeg som kvinne kunne ende opp som morder om noe en gang ikke gikk helt etter planen.

Jeg husker at jeg spurte mamma om det noen gang kunne bli sånn. Om loven kunne bli endret. «Ikke i Norge, jenta mi. Ikke her.» Jeg trodde på henne. Hvorfor skulle jeg ikke det? I et av verdens mest stabile demokrati, med en av verdens mest fremoverlente likestillingslover var det riktig å tro. Riktig å tro at alt gikk rett vei.

I dag er jeg ikke lenger redd for han med den gammelmodige prestekragen. Det er ikke han som skremmer meg, men jeg er mye mer skremt. Jeg er skremt over hvor lett vi tar på nye lover i USA, kvinners totale mangel på helsevern i Argentina. Jeg er et hoderystende vitne til at mitt eget lands statsminister kjøpslår over egen makt med kvinners rettigheter på bordet. Jeg ser et bittelite regjeringsparti fremme en lovendring som gir alle liv vern fra unnfangelse til død. Jeg ser et Europa der kvinners rettigheter for egen reproduktivehelse stadig møter motgang og raderes til et minimum. Der ikke en gang overgrep gir rett til å bestemme over egen kropp!

Jeg vet ikke hva jeg en dag må svare min datter på spørsmålet om hun for alltid vil kunne bestemme over seg selv, men jeg håper vi snart kan våkne fra vår deilige dvale og se at det blåser et gammelt gufs fra fortiden over hele den vestlige verden. For jeg vil aldri kjenne på følelsen av å være redd en mann med en hensikt om å innskrenke min rett til å velge selv igjen.

Les mer om Argentinske jenter og kvinners situasjon på Amnesty Norge sine sider her.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!