…jeg trenger en ny vei nå.

Jeg hørte at han snakket. Jeg hørte meg selv svare også. At jeg forstod. At jeg ikke tok det personlig.

Det eneste jeg tenkte var at dette overlever jeg ikke. Nå kommer jeg til å gå økonomisk grunne. Jeg hadde lyst til å rope. TENKER DU IKKE PÅ MEG?!? Hva faen skal jeg gjøre nå da? Hvordan i helvete skal vi få råd til barnehage og SFO fra høsten? DETTE GÅR IKKE!!!

Jeg la på.

Satt og så.

På utsikten. Den vi har blitt så glad i.

Så tok jeg opp telefonen igjen. Og begynte å ringe. Jeg sendte mailer, chattet. Jeg søkte opp folk jeg ikke har snakket med på årevis. Krympet meg der jeg satt og utleverte det tyngste jeg har opplevd på lenge. Lukket øynene litt når jeg trykket på send.

Men jeg fortsatte. Og fortsatte. Jeg la ut min missære på Instagram. Jeg delte min knuste stolthet. Jeg la meg for å sove.

Og så fikk jeg svar. Noen trengte meg med en gang. Andre ville ta en kaffe. Det finnes store planer – og det er plass til meg. Jeg fikk mailer og telefoner. Det haglet med godord, sympati og heiarop. Den vonde angsten begynte å slippe taket og skape rom for noe helt nytt. En ny giv. Et nytt håp!

Og en veldig lyst til å vise alle at joda – jeg kan! Og jeg kan gjøre det skikkelig bra også. Akkurat så alene som jeg føler meg, men med et brennende ønske om å lykkes. Et ønske så stort at det setter alt annet til side for å nå målet. All knust stolthet. All pulverisert selvtillit. For jeg kommer ikke videre om jeg dveler ved det. Sånn er det bare.

Ingen kan vise styrke om de er mest opptatt av sine egne svakheter.

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!