En dag er jo alltid den siste, uansett. Og innerst inne visste jeg jo at det måtte komme, men da det kom – kom det som en isende vind gjennom hele meg. Det var som et slag i magen. En voldsom kraft som slo beina bort under meg. Jeg ble liggende i den øredøvende stillheten der pulsen slo alene. Kun forstyrret av suset etter et øredøvende brøl. Det kan ha kommet fra meg.

Jeg reiste meg. Kjente etter. Klumpen i magen vokste. Pusten var vanskelig å kontrollere. Jeg følte det nesten som jeg så meg rundt for første gang i et rom og en verden jeg aldri hadde sett før. At kroppen min var ukjent og stemmen jeg akkurat hadde hørt, var lyden av en fremmed.

Vi forlenger ikke kontrakten etter 31. august. Vi har valgt en annen løsning.

Og med det forsvant tryggheten. Eller, det som har vært det trygge i det litt utrygge. Det som har gitt meg ro til å fortsette å satse, selvtillit til å gå ut og skinne. Stoltheten jeg har båret utenpå kroppen. For det var her det hele begynte for snart tre år siden. Og i tre år har vi vokst og utviklet oss, sammen. Jeg har sett andre komme og gå, vært halvveis på vei ut og blitt hentet inn igjen. Men nå er det altså slutt. Og jeg kjenner suget i mellomgulvet snøre lungene sammen.

Jeg gråter. Jeg kjenner på frykten. Jeg lar det rase rundt meg. Og så setter jeg meg ned. Helt rolig. Begynner på toppen. Sender en mail, tar en telefon. Jeg rister av meg skuffelsen, puster langt ned i magen. Tar en ny telefon. Gråter til Ingeniøren. Svarer på trøstende ord fra de på kontoret.

Jeg har levd et utrolig beskyttet frilansliv så langt. Kanskje kan jeg knapt kalle det det. Kanskje er det først nå mitt frilandsliv virkelig begynner.

Jeg vet ikke, men det jeg vet er at den lille angsten ikke skal få stå i veien for meg.

Den skal heller drive meg videre!

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!