Du kan ikke løpe før du har lært å gå, ikke hoppe før du kan stå. Du kan heller ikke rekke over alt om tiden ikke strekker til. Sånn er det bare. Uansett hvor du er i livet eller hva som skjer. Vi må alltid prioritere. Og vi må lære oss å gjøre det. Kanskje det er det som er hemmeligheten til å fikse livet?

I går gikk jeg tur med Trine. Vi snakket om løst og fast, om livet, trening, helse og jobb. Vi har ganske mange likheter, selv om vi er veldig ulike. Vi har barn på nesten samme alder, vi driver for oss selv. Vi liker å trene, har til og med danset ved samme ballettskole i mange år, og vi definerer oss selv som voksne. Vi har vel strengt tatt ikke noe særlig valg. Vi har også måttet prioritere ganske hardt det siste halvåret. Trine på grunn av helse, jeg på grunn av arbeidsmengde.

For det å prioritere seg selv handler ikke alltid om å sette av masse tid til trening eller selvrealisering. Å prioritere seg selv kan noen ganger handle om det stikk motsatte. Noen ganger må man legge ned lista. Sånn helt ned. Si til seg selv og alle rundt seg at nå får jeg ikke til alt jeg pleier å få til. Jeg klarer ikke jobb, trening, bollebaking og foreldremøter. Jeg husker ikke at jeg må kjøpe mat eller lage middag. Jeg orker ikke ta opp telefonen å ringe noen, jeg fikser ikke å være sosial. Det er for mye. Akkurat nå.

Jeg vil ikke være sliten. Jeg gidder ikke. Jeg nekter å bli enda en som starter samtalen med en venn med «Nei, nå er jeg altså så sliten. Det er så mye og jeg orker rett og slett ikke mer.» For hvorfor blir det så mye? Og hva er det som gjør at vi ikke orker mer. Gang på gang?

Jeg har ikke svaret for alle. Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg blir for eksempel helt utslitt av rot. Av å ikke vite hva som skjer når eller ha oversikt over hvor jeg skal befinne meg eller hva jeg skal gjøre de neste dagene. Det jeg derimot ikke preges nevneverdig av, det er om jeg har bakt boller til barna fra bunnen eller om sjokoladekaka i barnebursdagen kommer fra frysedisken hos Rema. Jeg blir ikke stressa av kortprogram på hverdagsvasken eller at barna ikke deltar på syv fritidsaktiviteter. Jeg blåser også en lang marsj i om vi går søndagstur eller nikoser oss ute i all slags vær. Strengt tatt syns jeg det bare er stress…

Men jeg blir sliten av å ikke ha tid til å synge høyt i lekemikrofon med barna mine når vi har fredagsdans. Jeg blir stressa om jeg ikke har tid til å sitte på gulvet i en stor gruppebarneklem eller tøyse med de andre barna i barnehagen når jeg leverer. Jeg føler hverdagen tynge om jeg ikke orker å hviske til mannen min at jeg elsker ham når vi legger oss.

Så når livet blir for fullt – da må noe prioriteres bort.

I lang tid var treningen like borte fra mitt liv, som fra Trines. Hennes fordi kroppen ikke tålte det, mitt fordi tiden og livet ikke åpnet for det. For noen ganger blir det bare sånn. Og noen ganger må man bare ta hensyn til det. Det betyr ikke at man ikke kan komme tilbake, det betyr bare at man må prioritere. For det er faktisk noe i det gamle uttrykket;

Alt til sin tid…

Hvis du vil få med deg litt av alt som skjer i hverdagen min, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!