Det ristes litt på hoder. Noen sender hverandre overbærende blikk. Det trekkes på smilebånd og hoder løftes. Trenger jeg å være tydeligere – det er ikke mange som tror vi kommer i mål. Og jeg tenker jo mange ganger at vi har tatt oss vann over hodet, men fader heller – noen må jo være de første som får det til!?!

Vi har forberedt oss lenge nå. Vi har valgt ut, målt, bestilt og ombestemt oss. Jeg er skråsikker den ene dagen og ditto usikker den neste. Jeg drømmer om baderomsfliser og har mareritt om byggesaksfolk. Jeg burde egentlig ha en bok ved siden av senga der jeg kan skrive ned alle tankene i stedet for å ligge og vri meg om natta, men jeg gjør det ikke.

Jeg teller heller dager til noen andre skal bo i rekkehuset. De dagene går fort.

Og jeg nekter å bruke to år på å komme på plass. Det skal ikke skje at vi ikke har badet klart eller kjøkkenet på plass! Vi skal jobbe målrettet, etter plan, med tydelige planer og klar arbeidsfordeling. Vi skal ikke gjøre alt selv og vi har alle håndverkere på plass. Vi starter allerede rett etter overtakelse – og den, den er i morgen!

Før vi kryper til køys om ett døgn har vi bredere innkjøring mot huset. Vi må det, for fredag morgen kommer containerne. Lørdag får vi endelig vist frem huset til en hel gjeng med fantastiske venner og familie som skal hjelpe oss med å rive. Kjøkken, peis, vegger og gulv, nå skal det gamle ut for å gi plass til det nye!

Et vanvittig prosjekt, en absurd tidsoptimisme, men vi går for gull!

Og gullet det ser jeg for meg hver eneste dag; opplevelsen av å gå opp trappa til det store, åpne rommet med den fantastiske utsikten. Sitte rundt det store spisebordet eller den fantastiske kjøkkenøya med familien min. Fylle det gode, gamle huset med ny trillende, barnelatter mens lyset leker gjennom de nye vinduene…

Det er ikke å ta seg vann over hodet å jobbe hardt mot det!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!