I disse dager er det to år siden jeg sluttet å være arbeidstaker. To år siden jeg fikk min siste, vanlige lønnsslipp. Tenk på det!?! To år der det har skjedd så vanvittig mye – og der jeg fortsatt opplever at hver dag og hver uke byr på noe nytt. Det er et privilegium, men det har ikke kommet av seg selv!

I sommer snakket jeg med ei ung jente som ikke helt visste hvilken vei hun skulle gå. Hun hadde sagt opp jobben sin, var usikker på hva hun ville. Hva var skolelei og umotivert. Hun syns det hørtes ut som jeg hadde verdens beste jobb. Akkurat en sånn jobb som hun ville ha. Jeg skjønner henne godt, jeg har drømt om dette lenge selv.

Men drømmejobber kommer ikke av seg selv.

Det er kanskje litt klisje å si at jeg har jobbet hardt for å komme hit, men det er jo nettopp det jeg har. Jeg har tatt i mot så mye dritt fra folk. Jeg har blitt tråkka ned av noen og løfta opp av andre. Jeg har ofra masse, latt ambisjoner fare og akseptert at glasstaket finnes. Det har vært vondt mange ganger, men jeg har stått i det.

Men all smerten og smellene jeg har gått på har gjort noe med meg. Jeg har lært meg å ta imot på den minst smertefulle måten og reist meg opp igjen. Og nå føler jeg at jeg står på en høy topp og skuer ut over det jeg har gjort med stolthet. For man skal være like stolt av de gangene man har måttet snu eller akseptere et nederlag som av de gangene man har fått til noe og seiret.

Jeg har ligget flere netter våken og lurt på hva fremtiden vil gi meg. Jeg har slitt med å akseptere at jeg ikke alltid kan vite, at lønna kan endre seg på kort tid og at jeg er ansvarlig for absolutt alt selv. Jeg må spare til pensjon, sørge for forsikringer og betale skatten min akkurat som alle andre. Jeg må føre regnskap, passe på at alt blir riktig og sørge for at alle kundene mine er fornøyde og føler seg sett.

Og så må jeg sette pris på meg selv. Bestemme hva jeg er verdt! Det er kanskje det aller vanskeligste. Hvor mye er du verdt for eksempel?

Jeg vet hvert fall at det valget jeg tok for to år siden var verdt alt det har gitt. Det var verdt alt stress, netter med nattevåk, all usikkerhet og det lille snevet av redsel som alltid følger deg. Det er verdt det fordi jeg har kommet til et sted der jeg har det bedre enn noen gang. Et sted der jeg føler at jeg faktisk er dame over eget liv!

Og to år etter at jeg tok skrittet bort fra det trygge er jeg rett og slett vanvittig stolt…

Og den stoltheten kan ingen ta fra meg!

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!