Det er lenge siden jeg har følt på den nå, kommentarfeltangsten. Den som kommer snikende når man har ment noe litt for hard eller brukt litt for store ord. Timene etter at noe du har skrevet begynner å bevege seg ute blant folk, kan være lange og smertefulle. Du aner ikke hva som vil skje, og du lukker øynene og håper på det beste.

De dukker opp på veldig forskjellig tidspunkt. Og hvordan det vil utarte seg er det ingen som vet før det har gått en stund. Værst er det når de middelardede menn føler seg tråkket på. For når hvit mann 55 føler seg urettferdig behandlet, da smeller det. Og INGEN kan føle seg trygg. Og selv om det er 200 hyggelige kommentarer først, så er det den som omtaler deg som «ei uviten hore som strengt tatt ikke fortjener å leve» som henger igjen.

Noen ganger blir det vanskelig å puste når du åpner mailen. Kommentarene som ligger og venter lar det gå et sug gjennom hele kroppen og det føles som om tiden står stille mens du åpner opp den første. Kanskje er det det første du gjør den dagen, for de grusomste kommentarene kommer om natta. Mens resten av oss ligger og sover hamrer ekkokammeret på tastaturet sitt og sprer edder og galle ut over alle.

Noen ganger blir det så vanskelig å mene at man rett og slett velger å la det vær.

Men hva skjer med det offentlige ordskifte om et av to kjønn fullstendig uteblir fra debattene? Hva sitter vi igjen med om noen klarer å kneble sine meningsmotstandere med sine harde ord og truende adferd? Hvordan kan vi som samfunn akseptere at enkelt trekker seg ut av den pågående diskusjonen fordi noen klarer å kneble dem?

I går fikk jeg spørsmål om VG kunne få trykke kronikken jeg skrev på fredag, den om Diskriminerte krenkede. Min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke ville. At jeg ikke orker det kommentarfeltet, den hetsen som vil komme. Jeg takler ikke å høre hvor ræva jeg er som menneske, hvor hardt jeg burde voldtas eller hvor grusomme alle feminister er. Jeg orker ikke gå gjennom minst et døgn med konstante angrep mot meg og min person, bare fordi jeg tør å mene noe!

Men jeg kan heller ikke la dem vinne…

Jeg har skrevet et innlegg som ikke dømmer noen. Et innlegg som ikke hater menn eller hauser opp likestilling. Jeg har skrevet om hvordan man kan se om noe er diskrimering eller hårsårhet. En øvelse både den ene og den andre leiren kan ta en gang i blant. Så jeg sa ja. Selv om jeg vet at det kan bli stygt. For jeg kan ikke la de krenkede vinne. Jeg kan ikke la de som truer og hater presse meg til taushet.

Til det er friheten min for viktig. Og nå må den friheten forsvares.

Hvis du vil få med deg alt på veien til drømmehjemmet og alt annet som skjer i hverdagen, bør du følge meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!