Jeg er mor. Jeg er datter. Jeg er kone. Jeg er søster. Jeg er tante, venninne og svigerinne. Men jeg er først og fremst kvinne. I alt jeg gjør og alt jeg er. Og hvis noen tror at det ikke er forenelig med å være feminist, så må de tro om igjen.
For jeg ønsker ikke å få noe FORDI jeg er kvinne. Jeg ønsker meg ikke noen spesiell behandling eller omsorg. Jeg vil helst ikke bli kvotert inn eller prioritert. Jeg ønsker meg ikke noen ekstra fordeler eller en enklere vei. For selv om noen tror det, så er ikke det feminisme handler om.
Å være feminist sier ingenting om hva jeg liker eller hvordan jeg går kledd. At du vet at jeg er feminist gir deg egentlig ingen annen informasjon enn at jeg står for likeverd i samfunnet. For begge kjønn og alle raser. For det er DET det handler om! Det handler ikke om farger på sokker, brente BHer eller frittvoksende kjønnshår. Virkemidlene er ikke målet eller meningen. De er et ytre manifest.
Jeg hater ikke menn. Jeg syns ikke kvinner er bedre enn andre. Jeg syns det er helt innafor å diskutere kvinnekamp og neglelakk under samme kafebesøk. Jeg ønsker ikke å skjule de feminine sidene eller trekkene mine, men heller ikke de mer maskuline. Jeg vil slippe å forsvare at jeg ønsker å ta et lederverv. Jeg vil ikke føle at jeg er for høylydt hvis jeg velger å uttale meg eller at det er usjarmerende at jeg griper sjanser som byr seg med begge hender.
Jeg er kvinne, men hvorfor skal det bety at jeg ikke skal synes eller høres?
For mange ganger er det nettopp det jeg føler. At jeg kan få rope høyt om jeg lar kjønnshåra mine gro fritt. Da må jeg samtidig finne meg i å bli ledd av bak min rygg, men det må jeg som kvinne bare tåle om jeg sier fra. Sånn er det bare.
Vel – jeg vil ikke ha det sånn jeg!
Jeg er feminist.
Jeg er kvinne.
Jeg er datter og jeg er mor.
La meg få slippe å forsvare meg.
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!
