Det nærmer seg 8. mars. Kvinnedagen. Det er mange temaer som trenger denne dagens lys, og et av de som nå skaper mye oppmerksomhet er ideen om å redusere kvinnens barselopphold til en liten svipptur innom føden. For hva har egentlig skjedd fra jeg ble født og frem til nå? Har kvinner blitt så mye bedre til å komme seg igjen at der min mor fikk en hel uke på barsel, ville jeg i dag risikere å bare få 6 timer? Dette er så kritisk at tiden har kommet for Barselrevolusjonen!

Kan vi effektivisere rekonvalesens så til de grader at menneskelige behov blir fullstendig radert?

Det er mye som skiller tiden mamma fikk barn i, og dagens samfunn. Kvinner jobber mer, har flere verv, høyere utdanning og bekler langt flere lederstillinger enn tidligere. Det er et krav til effektivitet i livene våre som jeg tror var langt mer fraværende tidligere. Ikke at mamma følte at hun hadde så forbanna mye mindre å gjøre enn meg, men jeg er ganske sikker på at vi lever ganske forskjellige liv.

Men min fysikk har ikke endret seg. Som fødekvinne har jeg nøyaktig de samme behovene som min mor. Jeg opplever de samme hormonsvingningene, det samme vellet av følelser og tanker, og de samme fysiske endringene som kvinner har følt i alle tider. Så hvorfor tenker vi som samfunn at en kvinne av i dag bare trenger seks timer på å takle det man før fikk flere uker på?

Personlig valgte jeg å dra hjem kort tid etter fødsel med mitt andre barn. Jeg hadde vært alt for mye på sykehuset med nummer en – og nesten like lenge da nummer to fortsatt lå i magen. Jeg ville ikke tilbringe et minutt mer enn nødvendig på sykehus. Orket ikke dele rom med en fortvilt førstegangsfødende som virket fullstendig tatt på senga av hele opplevelsen.

Men jeg hadde aldri gjort det om jeg ikke visste at jeg hadde en jordmor i umiddelbar nærhet som jeg kunne kontakte når som helst. En jordmor jeg hadde hatt med meg gjennom hele svangerskapet. En jordmor som ga meg trygghet og ro og som kjente meg og mine følelser og ønsker.

De aller færreste opplever den formen for svangerskapsomsorg i dag. Så hvordan kan noen tro at barselomsorgen skal kunne klare å levere når man har feilet allerede før barnet er født?

Kontinuitet og kapapsitet

I dag kan det se ut som kontinuitet er det som fullstendig mangler i omsorgen rundt den fødende og barselkvinnen. Kontinuitet og kapasitet. Det finnes ikke nok jordmødre der ute. Det er ikke nok folk til å ivareta hun som skal amme for første gang. Det er ikke nok rom til å gi den nybakte ro på sykehuset. Det er ikke holdbart at man har gjort barseloppholdet så uutholdelig for fødekvinnen at det er bedre å reise hjem enn å bli igjen.

For hjemme er det ingen som kan ta vare på hun som ikke sover, ikke spiser, ikke får til ammingen og ikke skjønner hvorfor tårene ikke slutter å renne. Google er ingen god erstatning for kyndige jordmorhender og beroligende ord. Den nybakte faren er like forvirret og usikker som mammaen og uansett hvor hardt han prøver, så vil han ikke kunne erstatte en profesjonell barnepleier.

Å være hjemme med husvask, klesvask, matlaging, etterbyrder, såre brystvorter, nybrodert underliv og en alltid like sulten unge, er ikke det de fleste av oss ser for seg for tiden etter fødsel. Men det er sånn det er.

Jeg tror neppe helseministeren vår forstår at det er det som blir virkeligheten for fremtidens nybakte mødre om han tillater denne innsparingen. For det er det det er. En vanvittig innsparing som i verste fall vil gi oss enda flere mødre med barseldepresjon og enda flere mødre som ikke får til amming.

Vil du virkelig det, Høie?

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!