Jeg vet jo at det ikke handler om tingene. Det er jo ikke selve vogna eller vinterposen jeg får litt vondt i magen av å gi slipp på. Det er jo ikke alt det som har tatt masse plass og ikke blitt brukt på lenge som gir det lille stikket av vemod. Det er minnene – og vissheten om at den tiden aldri kommer tilbake.

Jeg husker så godt da jeg la henne ned for første gang og trillet av gårde i sensommerdagen. Bort for å hente storebror. Knappe to døgn gammel og av de aller ferskeste i verden. Jeg husker følelsen av å endelig være fri fra den store magen og stormforelsket i begge barna mine og hele familien. Vi gikk inn i barnehagen og den vakre jenta mi sov tungt i vogna si. Om bare noen uker er det et nytt, helt ferskt menneske som skal få ligge der.

Det blir jo digg med mere plass i gangen! Og vi har jo ikke brukt den vogna siden lenge før snøen kom. Da Lillemann var like gammel ble han storebror og vogna var forbeholdt familiens nyeste medlem. Vi trenger den ikke mer, noen andre kan ta over. Jeg skal ikke ha flere barn og hva i alle dager skal jeg da med en dypvogn? Ikke det at den tar så stor plass, men den står jo bare der!

Som om minnene mine ligger i vogna nå. men den er jo helt tom!

Hjertet mitt, derimot, er fylt. Fylt til randen av minner som blekner litt og litt. Minner jeg må få litt hjelp av bilder til å huske. Minner som kanskje virker litt finere enn de egentlig er. For her jeg står nå så er alt ved den første tida aldeles magisk, men jeg vet jo at det ikke er det.

Det som er magisk er å få se på det som skjer med hun lille som ble lagt i vogna som skal få ny eier. Det magiske skjer når hun ler høyt, danser til sangene fra Frost eller kommer løpende mot meg i barnehagen. Magi er å få lov til å være mamma – og å prøve å huske det beste fra hver eneste epoke, hvert eneste nye steg…

Så jeg tviholder på minnene, selv om de kanskje endrer litt form.

Og så får de tomme tingene skape nye minner hos andre…

Kjenner du deg igjn? DEL da vel…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!