I dag satt jeg på banen og jobbet innover mot byen. Jeg kjente at jeg var litt spent. Kjente litt på at det var lenge siden sist. Ikke siden sist jeg satt sånn, men lenge siden sist jeg var på vei til å gjøre det jeg skulle!
Jeg har aldri vært redd for å snakke til folk. Ikke redd for å stå på en scene, levere et budskap. Men så prøvde noen å jekke meg ned. Fortelle meg at jeg ikke er så god som jeg tror. Noen klarte nesten å overbevise meg, men veldig mange fler har forsøkt å få meg til å glemme. Få de andres ord til å bety langt mindre. Jeg har valgt å høre på dem.
Og i dag gikk jeg på for første gang på lenge. Jeg hadde forberedt meg akkurat som jeg pleier. Med mest mot, enorme mengder vilje og stikkord på hva jeg skulle snakke om. Og jeg storkoste meg! Jeg fikk en morgentrøtt gjeng til å både svare på spørsmål og humre på rett sted. Jeg fikk sagt akkurat det jeg ville si – og litt til.
Og etterpå kom de bort og ville snakke med meg. Høre mer, lære mer, få vite mer. Fortelle meg alt de hadde på hjertet. Og da kjente jeg at virkelig hadde truffet. At jeg hadde fått til det jeg ville. Og når hun jeg ser skikkelig opp til, hun som er råflink, sa at jeg var god – da jublet den lille stemmen som nesten trodde på de andre for noen måneder og et år siden.
For selv om jeg ikke passet inn i deres mønster, så passer jeg aldeles strålende inn i mitt! Og jeg inspirerer og motiverer andre til å prøve. Til å forsøke. Og jeg gjør det med meg selv som sjef og med de som vil som lyttere.
Og i dag – i dag vant jeg!
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!
