I disse dager er det to år siden jeg nærmet meg termin. Etter ni måneder i ro var det ikke lenger farlig. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få den lille frøkna ut. Jeg var redd for at det skulle gå galt på målstreken. Jeg fikk jordmor på besøk hjemme og jeg gjorde ALT i min makt for å lure henne ut. Absolutt alt!
Alle fortalte meg hvilket fjernt minne dette ville bli. Hvordan jeg kom til å savne magen. Savne å kjenne henne røre på seg. Hvordan jeg ville tenke tilbake på tiden som fin. Som spennende og varm. Og ja – varm var den, men kanskje ikke på den måten alle snakket om.
Og nå sitter jeg her, to år senere. Og kjenner litt på et vemod. For selv om de to årene som har gått har vært utrolig slitsomme, så har de jo også vært helt utrolig magiske. Å få det lille pikebarnet opp i armene, å få kjenne varmen hennes og ikke bare min. For jeg skal aldri mer vente på et lite barn jeg enda ikke har møtt. For jeg skal aldri være gravid igjen.
Jeg skal aldri kjenne på de små sommerfuglvingene som etterhvert utvikler seg til karatespark der inne. Jeg skal aldri mer lure på hvordan den lille ser ut, hvordan hun er. For jeg vet. Jeg vet hvordan mine to er og hvordan de ser ut. Jeg er langt inne i den delen av svangerskapet som aldri slutter. Den delen som heter foreldreskapet. Jeg skal aldri mer vente, for nå er jeg der.
Jeg er mamma og om bare en uke er babyen min to år. Hun som gjorde meg og livet mitt komplett. Hun som, sammen med broren sin, oppfyller alle drømmene jeg noen gang har hatt. Selv om jeg kanskje ikke en gang visste at de var der.
Men jeg skal aldri mer bære et barn under mitt bryst.
Nå bærer jeg dem i mitt hjerte – for alltid!
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!
