Mamma, kan jeg spille? Kan jeg se film? Kan jei få Peppa Gjis? Jeg er den første til å innrømme det; i sommer har det blitt for mye skjerm! Og det påvirket barna mine…
Jeg er den første til å innrømme at det er magisk godt når begge barna forsvinner inn i sin egen verden og stillheten senker seg i stua. Eller aller best – i bilen. Det er så godt når man kan få litt fred fra den absurde mengden «mammaaaaaa»er som strømmer gjennom luften på en helt gjennomsnitts feriedag i ferieuke fire. Det er så lett å kjøpe seg en dotur eller en hel dusj uten å bli forstyrret. Og barna blir jo så glade! Det er jo tross alt ferie. Men hva skjer når ferien er over? Eller når du sier nei? Eller bare er så frekk at du antyder at det er leggetid og at nettbrettet må legges bort?
Vel, den søte fireåringen din forvandles brått, og uten forvarsel, til en obsternasig, frekk og nesevis tenåring som ser på deg med øyne så lysende av forakt at du strengt tatt vurderer å gå og legge deg selv. Til du kommer på at det strengt tatt er du som er sjefen selvsagt…
For det er jaggu lett å glemme. Eller, ikke glemme, men overse. Det er så lett å ta den enkle veien. La de holde på. Tenke at de lærer jo noe av dette også. Og det gjør de jo! Spesielt om spillet er tilpasset det eller filmen inneholder noe annet enn bare prinsesser eller sverd. Men de lærer ikke å leke. Ikke etter eget hode. De lærer ikke å finne på ting, løpe rundt i egen fantasi, slå kollbøtte gjennom alle bøker og historier og lage sine helt egne eventyr. Hvert fall ikke mine.
I stedet fikk jeg to barn som maste konstant, kjeda seg inni øret mitt og nærmest kvalte meg med sin egen kjedsomhet. Etter flere dager med masse mennesker rundt seg, litt for mye tilgang til skjerm og nye oppdagelser i den interaktive verdenen satt jeg igjen med to små monstre som hadde mistet absolutt alle evner til å finne på noe selv! Og det er helt uaktuelt i min verden. For som mamma alltid sa til meg da jeg var liten;
Det er viktig å kjede seg, men ikke gjør det rundt meg!
Så etter denne ferien er jeg enda mer overbevist om det jeg før trodde. Det er helt greit med litt skjerm. Barna mine skal slettes ikke bli noen sinker på nett! Men det skal begrenses, og det skal begrenses av meg. For etter tre dager helt uten skjermer legges syv babyer på kjøkkengulvet mens jeg lager middag, det lages smoothie med pølse, pasta, fisk og ananas på det litt mindre kjøkkenet oppe og Lillemann lærte seg å sykle på fem minutter på søndag. For sånn går det når fantasien får fritt spillerom og mestringen får feie gjennom gata. Da skjer det magiske ting i eget liv, og ikke på et levende bilde andre har skapt.
Så nå rykker vi litt tilbake til start. Det vil aldri bli helt forbudt. Man skal få lov til å både se film og spille spill, men ikke så lenge. Og slettes ikke så ofte. For når leken får boltre seg med barna mine på rommet deres, i hagen eller i stua, ja da får jeg pusterommet mitt allikevel. Og det helt uten dårlig samvittighet…
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!
