Jeg sitter på hytta og ser utover fjorden. Jeg ser den kjente utsikten og kjenner på en følelse av trygghet. Og stolthet. Og et eller annet som jeg ikke helt klarer å sette ord på.
I fjor tok jeg et helt vanvittig valg. Etter en lang og ikke helt enkel prosess, sa jeg opp jobben min. Etter åtte år som markedssjef stod jeg uten jobb. Uten noen planer eller avtaler i bakhånd. Ikke noe sikkerhetsnett. Ingen som stod med armene åpne for å ta meg imot. For ett år siden dro jeg på mitt første jobbintervju på mange år. Lite visste jeg at det også skulle bli mitt siste.
Og ikke fordi jeg fikk jobben. Fordi ingen andre ville snakke med meg…
Ut over høsten søkte jeg på et vanvittig antall jobber. Ingen ringte. Ingen ville høre mer. De bare beklaget. At jeg ikke passet helt. At det var andre som stod foran meg i køen. Jeg spurte om hjelp til å bli bedre; hva manglet? Hva så dere egentlig etter? For jeg var alltid kvalifisert. Alltid mer enn god nok.
Var søknadene mine virkelig så dårlige at faktisk ingen ville vite mer?
Så fikk jeg plutselig en forespørsel. Fra en kant jeg ikke hadde trodd å høre fra. Om jeg ville skrive. For to giganter. Og plutselig stod det klart for meg – det var dette jeg skulle gjøre!
Jeg vet jo selv hvor lite ressurser man har til tekstarbeid i et firma. Jeg vet hvor vanskelig det er å få lansert nettsider i tide eller være tilstede på alle sosiale medier til enhver tid. Plutselig hadde jeg noe jeg kunne leve av. Noe jeg kunne leve av.
Så jeg begynte. Og jeg fortsatte. Jeg skapte min egen jobb, med litt drahjelp helt i begynnelsen.
Og nå føler jeg mulighetene aldri slutter å komme! Jeg skriver, jeg blogger og nå har jeg også en podcast sammen med et at av de beste menneskene jeg vet om. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt meg selv om alt dette for et år siden. At jeg kunne sagt at alt ville løse seg og at alt ville bli bedre enn det noen gang hadde vært. I stedet hadde jeg mange lange søvnløse netter. En selvtillit på gyngende grunn og en sterk følelse av å ha tatt mitt livs dummeste valg.
Men det var det ikke. Det var det klokeste og riktigste valget jeg noen gang har tatt. Jeg jobber og lever i mitt eget liv på en måte jeg aldri kunne drømt om. jeg styrer dagene mine etter de behovene som dukker opp, og jeg nyter å få lov til å jobbe fritt med det jeg elsker. Jeg har aldri vært på et bedre sted i livet enn jeg er nå. Jeg har aldri følt meg så trygg, så selvsikker eller så fornøyd.
Det hadde jeg aldri trodd for ett år siden…
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat!
Jeg ville bare si tusen takk for alt du har delt om prøverørsprosessen, og for at du har lagt det frem så ekte og ærlig. Vi skal forhåpentligvis i gang med prøverør rundt juletider (hvis legene finner spermier med micro TESE), og det er så godt å se at en annen notorisk bekymrer og googler har kommet seg helskinnet gjennom prosessen med vettet i behold.
Jeg fant bloggen din i går (i et googleanfall) og har allerede pløyet meg gjennom alt du har skrevet om prøverør og graviditet. Du er så tøff og skriver så godt. Jeg har kjent meg sånn igjen i tekstene dine og jeg har både ledd høyt og grått underveis.
Ååå, kjære deg – så hyggelig!!! Å dele og å være åpen har gitt meg så enormt mye. Min helt private heiagjeng, nye vennskap og masse terapi… At jeg i tillegg kan bety noe for andre er helt fantastisk!!!
Lykke til med alt dere skal gjennom. Det er virkelig ingen dans på roser, men følger du noen av tipsene mine og jobber hardt med den googlinga (HELVETES GOOGLE!!!), så tror jeg du kommer helskinna gjennom dette!❤