Assa – hvem skulle trodd at man kunne bli så forbanna sentimental av en seng? Og et skap? Det er jo bare ting. Fra IKEA! Det burde da ikke være så forbanna vanskelig å kvitte seg med det. Men det er det. Det er faktisk helt grusomt. Jeg føler at jeg pakker bort babyene mine. Selv om babyene strengt tatt er borte for lengst.

Jeg husker så godt kvelden da vi skrudde sammen alle de flate pakkene som hadde stått klart på rommet til Lillemann en stund. Hvordan det som skulle komme ble så mye mer virkelig for hver skrue vi skrudde inn. Hvordan senga plutselig stod der. Hvordan jeg redde opp så fort jeg kunne. Hang opp gardiner, gjorde alt klart. Kjøpte inn en bamse når det var nesten fem uker til termin. Noen dager senere var han der.

Plutselig lå den lille fugleungen i armene mine. like fort ble han tatt fra meg. En dag gikk vi inn på rommet hans, uten han, og bestemte oss for å aldri vende tilbake uten igjen.

To og et halvt år senere limte jeg fast en liten krone på den samme senga. En krone jeg hadde kjøpt i håp om akkurat det øyeblikket. I magen lå en liten Lillesøster og i flere måneder var alt klart. Vi var i kriseberedskap i ukesvis. Jeg lå på sofaen og ventet. Og en gang i blant snek jeg meg opp og bare strøk over den lille dyna. Måtte bare sitte litt der inne. Kjenne på følelsen.

Nå er det snart to år siden hun kom. Det er snart fire og et halvt år siden jeg ble mamma. Når kveldsroen senker seg over huset vårt og  går jeg inn til mine to og stryker de sovende barna på kinnet, da ligger de på samme rom. I samme køyeseng. Han har blitt så stor. Hun er fortsatt ganske liten.

Jeg kan ikke forstå at vi har kommet helt hit. At de små babyene mine har blitt så store at det er på tide å selge sengen de har sovet i. Der de har møtt meg med sine store smil så mange morgener. Der jeg har bredd over dem dyna flere tusen ganger. I den senga har de ligget som små nøster. Strukket seg ut, lært seg å stå. Vært illsinte og overtrøtte. De har satt meg på enorme prøvelser og de har gitt meg de vakreste smilene.

Jeg kunne ønske jeg visste hvem som skulle ligge der neste gang. Jeg kunne ønske jeg kjente noen som trengte den. Foreløpig står den nesten akkurat der den stod. Himmelen er pakket ned og hele rommet venter på å bli noe annet.

Men den lille krona. den jeg kjøpte mens vi enda bare håpet. Den har jeg tatt av. Kanskje den en gang dukker opp igjen. Ikke vet jeg, men minnene om mammaen som lengtet og ventet skal bevares i den i mange år fremover…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat