Det er et sjokk. Man var to. Man var forelsket. Man levde i sin egen takt, fulgte egen rytme. Så kom de. Barna. Inn på soverommet, midt i ferieplanene, hengende i buksebenet, stående i midten. Livet blir snudd opp ned og inni deg roper du om hjelp!
Å få barn er for mange det aller største som skjer en. Hjertet fylles av kjærlighet, øynene flommer over av tårer for den minste ting og livet blir aldri det samme igjen. Og det blir heller ikke forholdet ditt. Man elsker kanskje mer enn noen gang, men man orker mindre. Det er ikke rom for spontansex eller spontanferie. Det er strengt tatt ikke plass til spontan-noe-som-helst! Spontan forsvinner fra vokabularet fullstendig!
Og tilbake står dere – og ingen vet lenger hvem de er. Ikke en gang sammen.
Og så går man fra hverandre. Eller blir sammen, men bare som venner. Man kysser ikke lenger. Det føles rart å holde hender. Man spiser saus og legger seg godt til rette på sofaen. Føler seg lettere sentrifugert etter en lang dag og bare orker ikke. ORKER IKKE!
Orker ikke jobbe med noe som helst, hverken forhold eller figur. Man orker ikke bjuda på en dritt og man gir blanke faen i at noen hevder at kvinnens påståtte labre interesse for fysisk samkvem er det som holder prostitusjonsbransjen levende. Og hvis noen spør, så skal jeg love deg at det går bra. ALT går bra. ALT!!!
Jeg kunne ønske jeg hadde meldt oss på kurs da vi ble foreldre første gang. Samlivskurs. Og hvert fall da vi ble tobarnsforeldre. Men da ble tiden enda knappere. Og jeg ble overmannet av kaoset. Og ansvaret. Og så ville jeg jo ikke vise noen at jeg ikke takla det. For det er klart jeg takler det alle andre takler. Jeg ble jo mamma. Det er jo bare FANTASTISK! HELE TIDEN!
Men noen ganger trenger man kanskje å få hjelp til å takle det fantastiske også. Til å takle det sammen med den man elsker.
I dag hørte jeg om en samlivsterapeut som forteller om par hun kunne ha hjulpet. Om de bare hadde strukket ut en hånd. Men ett år for sent sitter de foran henne og da er det nettopp det; for sent. Det er ikke mer å gjøre. De er drittlei. Ferdige. Og bak ryggen deres titter to små hoder frem og lurer på hvordan hverdagen skal bli nå.
Hvorfor spør vi ikke om hjelp? Vi som vil bli husket for generasjonene med aller flest selvhjelpsbøker i hyllene. Hvorfor sier vi ikke høyt at det rett og slett er helt jævlig tøft noen ganger?
Hvorfor vet vi ikke at hjelpen er nær – og gratis?
Og hvorfor tar vi den ikke i mot når den er der..?
Det finnes kurs og veiledning for alle par – der dere bor. Å be om hjelp er ikke det samme som å kapitulere. Det er heller det motsatte! Du kan lese mer om BUFETAT sine kurs for par og familier her. I tillegg finner du mange flere hjelpende hender her.
Høres det kjent ut? DEL DA VEL!
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat
Dette er så viktig!
Etter åtte år og to barn sammen møtte vi som par veggen. Ingenting fungerte, men med god hjelp fra en terapeut på Familievernkontoret til Bufetat sitter vi her fem år etter, og har det bedre enn noengang. Det var tøft å gå i terapi, men samtidig digg! Det krever å være i et parforhold, og det skal ikke være tabu å spørre om hjelp. For oss gjorde det underverker, og jeg har fått flere venninner til å gjøre det samme 🙂
<3