Hvorfor føler jeg at jeg svikter?

Jeg blir igjen på jobb. Kroppen min lengter etter å dra. Vil bare holde han. Men jeg vet at jeg må holde meg unna. La pappaen være pappa. La dere to ordne opp i dette sammen. For noen ganger kan mamma gjøre mer skade enn glede…

Jeg tror nesten alle som har født et barn, ønsker å være tilstede når det barnet har det vondt. Når det gråter og trenger trøst. Når livet er tungt eller nederlaget svir. Jeg er intet unntak. Men jeg har tatt et veldig bevisst valg; mine barn har to, likestilte omsorgspersoner. Og det betyr at jeg ikke alltid kan være der. At det ikke er jeg som slipper alt jeg har i hendene når barnehagen ringer.

Det er jeg som må sitte og vente på svar.

Noen ganger sniker det seg inn en bitteliten tanke om at det jeg gjør er feil. At det oppfattes som iskaldt og rart. Jeg tenker at noen sikkert reagerer på legevakta over at det ikke er jeg som kommer. At jeg ikke kan personnummeret hans. Jeg frykter at jeg dømmes. At jeg blir sett på som hun som ofrer sønnen sin for å kunne realisere seg selv. Noen ganger tenker jeg det nesten selv også.

For jeg skyver mannen min inn i situasjoner jeg selv er redd for. Jeg dyttet han frem når de første bleiene på min lille premature gutt skulle skiftes. Jeg har dratt i viktige møter når sykehuset har ringt. Og i dag ble jeg på jobb når han hadde mulighet til å dra. Innerst inne vet jeg at jeg ikke gjør annet enn å dele på ansvaret med han som elsker dem like mye som meg, men allikevel lar jeg den lille stemmen få fylle meg med ord jeg slettes ikke trenger å høre akkurat nå.

For jeg står der når det kastes opp i alle retninger. Jeg holder hender når drømmene blir for skumle og jeg holder hardt rundt når mørket blir for mørkt. Jeg våker ved den febersyke og jeg serverer is midt på natta om det er det som må til. Jeg har all verdens tålmodighet til å lytte til små og store problemer og jeg står helt først om livet ypper seg for hardt.

Så hvorfor føler jeg det allikevel som om jeg svikter den lille når jeg lar han få lov til å sitte i pappas trygge fang en litt tøff dag?

Det eneste jeg gjør er å la han få oppleve at han har to trygge, sterke, kjærlige mennesker som elsker han mer enn seg selv i livet sitt. Og det er vel så langt fra et svik som man kan komme…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *