Jeg husker ikke sist jeg har gjort så mye på en dag. Fått unna så mye som stod på den lange lista. Følt meg fri og effektiv. Etter en lang påskeferie på hytta var det mildt sagt godt å kjenne på et fortidens blaff… av alenetid!
Forrige lørdag gikk ingeniøren langt på ski og jeg kjørte barna til mormor. De små var overklare og måtte ringe for å informere om sin snarlige ankomst ti over åtte, og jeg var minst like klar for å levere. Vi har vært så mye sammen i det siste at jeg kjente at omtrent hver eneste celle i kroppen min skrek etter litt tid alene. Og litt over ti var de avlevert, og jeg var på vei til Plantasjen.
Nå kan man jo si mye om hvor lurt det var å gå i gang med hagearbeid to dager før det skulle lave ned 10-15 centimeter med tung, våt snø, men det orker jeg ikke gå inn på. Poenget var at noen visne blomster ble byttet ut med noen levende, grillen ble flytta til rett sted, ting ble rydda bort, vinduene ble vaska, vintertøy (nei, ikke så lurt det heller kanskje) ble rydda bort og jeg så endelig bunnen av skittentøyskurven. Jeg sådde litt mer gress, dekket bord, gjorde i stand mat og gledet meg til besøk av nydelige damer på kvelden.
Og så kommer moralen. Eller poenget. For hvorfor satte jeg meg ikke ned med en bok og nøt alenetiden? Hvorfor ladet jeg ikke batteriene eller gjorde noe bare for meg?
Fordi hagearbeid uten en hale av to små mennesker som vil opp på armen, ned fra armen, hjelpe til å rake, hater å rake, sykler i haugen du akkurat har raket eller bare setter seg på støvletuppene og ser på at du raker, er helt magisk! Å slippe å tenke på sovetider, spisetider, husketider og Barne-Tv-tider er så godt noen ganger. Det å bare gjøre ting. Uten å måtte forsvare prioriteringen overfor en motorsykkelsyk ektemann eller rastløse unger. Det er batterilading for meg!
Det kjennes ut som et blaff fra en svunnen tid – og det er jaggu et blaff det er godt å kjenne på en gang i blant!
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat
