«Nei altså, det er klart at jeg gjør nok kanskje litt mer hjemme enn ham, men han gjør jo alle de store tingene ute. Alt det jeg hater. Skifter dekk og sånn…» Tja, hvordan står det egentlig til med den hjemmelikestillinga? Har du satt opp det regnskapet i det siste?

Skifter dekk og sånn? Hva er «og sånn»? Og skifter han egentlig dekk? Hos oss kjører vi hver vår bil til dekkhotellet og får dekkene skiftet mens vi scroller på mobilen og drikker litt sur kaffe. Klart, det må gjøres, men at det kvalifiserer til å frita noen fra ukentlige oppgaver i heimen? Neppe…

Hos oss er det stort sett jeg som klipper plenen, jeg måker masse snø og stabler ved. Ikke det at ikke Ingeniøren gjør noe ute samtidig, for all del, men det betyr jo ikke at jeg alene skal ha alle oppgavene med en gang vi forflytter oss inn? At mannen tar de store takene ute, er en etterlevning fra en svunnen tid vi strengt tatt ikke befinner oss i lenger, og jeg vil slå et slag for at det er på tide at vi gjennomfører en liten revolusjon på hjemmebane! At vi setter hjemmelikestillinga litt på dagsorden!

Det er ingen tvil om at pappapermisjonen åpner en del ektemannøyne og setter husarbeidet langt høyere på agendaen. Når alt plutselig blir mannens ansvar blir det selvsagt langt tydeligere for begge parter hvor mye som faktisk gjøres – og hvor mye som ofte havner på en. Med mindre husets frue velger å dobbeltarbeide også under fars hjemmeperiode, og ta alt av husarbeidet etter jobb. Noe sier meg at det ikke er helt unormalt. Dessverre.

For jeg opplever at vi fortsatt er ekstremt konservative hva gjelder arbeidsfordelingen i de tusen hjem. Jeg føler at vi ikke kommer noe videre, at det fortsatt er kvinnen som styrer og mannen som gjør det han blir fortalt. Om han i det hele tatt gjør det. Blir fortalt noe altså. Og det strekker seg langt inn i familie- og foreldrelivet!

Jeg står ikke opp om natta

Jeg opplever at et av mine aller største kvinnelige og feministiske forbilder, mamma, ser med store øyne på at Ingeniøren er den som oftest står opp med barna om natta. At hun med et nesten overrasket blikk forteller meg hvor heldig jeg er! Men hvorfor er jeg det? Og ville hun noen gang sagt det til en mann? At han var heldig fordi kona tar barna på natta?

For hvorfor er det jeg som skal avbryte søvnen min og gå inn til de søte små hver gang de lager lyd? Er min søvn mindre viktig enn mannen min sin? Er vi ikke sammen om alt? Både hus og hjem? Og barn? Jeg har ingenting som gjør meg mer kvalifisert til å gjenkjenne og tilfredsstille mine barns behov om natta som ikke min mann også har tilgjengelig. Det samme gjelder om de slår seg eller er sultne. Det ligger ingen automatikk i at det er jeg som skal avbryte det jeg driver med for å smøre ei skive en vakker vårdag når alle er ute og gjør sitt!

Jeg er likestilt med min mann. Vi er flinke til forskjellige ting, så absolutt, men i all hovedsak gjelder det de mer spesielle tingene. Ingen skal fortelle meg at jeg handler mat bedre enn mannen min. At jeg er bedre til å hente i barnehagen og dermed naturlig nok er den som må jobbe kortere dager for å være der for barna mine. Jeg er heller ikke på noen måte bedre til å vaske vinduer eller gulv, snarere tvert i mot faktisk. Jeg er utrolig slurvete og vil bare bli ferdig! Jeg er faktisk rågod til å drille og bruke kappsaga, så det kan like godt være jeg som setter opp gjerdet rundt huset som mannen min. Dessuten er han mye flinkere på å leke i sandkassa enn meg… Det vet jo strengt tatt hele Norge ett og annet om!

Et ekteskap eller samliv kan ikke deles opp i antall arbeidstimer, hverken utenfor eller i hjemmet. Et nøyaktig regnskap er ikke svaret på hvor lykkelige man er eller hvor bra man har det sammen. Jeg tror heller ikke alle kvinner må elske å bygge gjerde eller beise hus, men jeg tror det er viktig å sette seg ned en gang i blant å gjøre opp status. Hvordan fungerer det egentlig hos oss? Er det kanskje sunt for alle at vi bytter litt om noen ganger? At pappa legger barn mens mamma klipper plen?

Hvordan fordeler dere arbeidsoppgaver i hjemmet? Og hvorfor ble det akkurat sånn? Dagen før Kvinnedagen vil jeg veldig gjerne høre hvordan DERE gjør det!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat

P.S. Mamma er fortsatt et av mine største kvinnelige og feministiske forbilder. Uten henne hadde jeg ikke vært i nærheten av den kvinnen jeg er i dag!