Noen ganger kjenner jeg at jeg er på nippet til å gi opp. At jeg rett og slett bare ikke orker å kjempe mer. Kanskje hadde det vært like greit å bare slutte å stå i det.  Slutte å være åpen om det. Så slår det meg – hvem skal lære barna mine hva en feminist er, om ikke jeg kan gjøre det selv?

Jeg har en følelse av at dette er året der global feminisme opplever en oppsving vi ikke har sett maken til siden suffragettene slo seg opp og frem sent på 1800-tallet. En bølge av sinne og følelse av håpløshet vekker harme i selv den mest selverklærte antifeminist. Det blir nærmest umulig å sitte stille når man ser at kvinners helserettigheter inndras i ett av verdens mektigste land. At en mann kan, med et pennestrøk, fjerne en av de mest elementære rettighetene vi føler at vi har. Og det gjør han i et rom fylt til randen av hans likesinnede. Mektige hvite menn.

Mektige hvite menn med holdninger mange trodde var borte for lengst.

Men holdningene er ikke døde. De lever og er i aller høyeste grad fulle av liv. Det mest nærliggende eksempelet på den indignerte sinte mann så jeg på debatten på NRK sist torsdag. Lagdommer Rune Bård Hansen lirer av seg det ene utsagnet verre enn det andre om unge menns synkende tilstedeværelse og prestasjon i tidligere høystausstudier som medisin, jus og psykologi. Han snakker om en strukturell diskriminering av gutter og at glasstaket nå rammer motsatt av i tidligere tider.

Aldri har jeg opplevd større historieløshet hos en som representerer den dømmende makt. Aldri har jeg blitt så provosert av et så sterkt sneversyn og så liten begrepsforståelse hos en som i all hovedsak tilhører samfunnets elite! Og aldri har jeg forstått tydeligere hvor viktig det er å jobbe videre for å unngå at vi faller tilbake til gamle synder. For dette går bare ikke an.

For kjære Rune Bård Hansen – det er ikke glasstaket som hindrer gutta i å ta høyere utdanning. Et glasstak hindrer ingen i å studere – det hindrer folk å komme ut i jobb og til å innta lederposisjoner! Og du har helt rett; dagens ungen kvinner er ikke så jævlig mye smartere enn bestemødrene sine. Men det er akseptert at de går på skole! Vi syns det er greit at de blir leger og jurister! Unge kvinner vet at de ikke kan surfe gjennom livet på fars oppsparte midler og et greit utseende. De jobber beinhardt for å posisjonere seg så tidlig som mulig og kjemper for å få hull på det allerede nevnte glasstaket for å få lov til å innta den posisjonen de faktisk ønsker og fortjener.

At en middelaldrende, hvit mann med god lønn og høy posisjon kan være så til de grader indignert over at jenter overtar guttas tradisjonelle topplassering på universitetene, er skremmende på så mange nivåer at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Og ikke minst gir det grobunn til bekymring overfor de som ikke innehar Hansens høyestatusposisjon. For hvis han kan bli så sint så er det ikke rart om de som føler seg forbigått blir det samme? Når ung, hvit, arbeidsløs mann blir sint på nabojenta. Hva skjer da?

For mannen besitter fortsatt mest makt i samfunnet vårt. Uansett hvordan vi vrir og vender på det. I USA ville man heller ha en oransj, antifeministisk, ultrakonservativ abortmotstander enn en kvinne på toppen. Unge menn slipper unna i voldtekstssaker fordi strafferammen er så streng at det vil ha betydning for fremtiden deres, og det er jo veldig trist for han. For overgriperen. Vi aksepterer tilsynelatende russesanger som degraderer kvinner til utelukkende forlystelse for menn. Vi lar Generasjon Prestasjon sveve gjennom livet i den tro at 8. mars er utdatert og at feminisme er et begrep som tilhører en kvinnegruppe ved navn Ottar.

Når skal vi samle oss kollektivt og ta tilbake det begrepet som i de aller fleste tilfeller faktisk er definisjonen på dagens kvinnesyn?

Når skal vi klare å si at det er BRA at kvinner truer mannens tradisjonelle maktposisjon i samfunnet? Når skal vi fortelle Rune Bård Hansen at han heller må jobbe med holdningene til de unge mennene enn å arrestere samfunnet for å heie kvinnene inn? Og når skal jeg få oppleve at det å være en uttalt feminist ikke blir latterliggjort og degradert som tøys i et hvert mannsdominert miljø?

Om to små dager er Kvinnedagen her igjen. En Kvinnedag med tyngre paroler enn på lenge. En Kvinnedag med større viktighet og aktualitet enn jeg trodde jeg skulle oppleve i min levetid.

Jeg var bekymret da reservasjonsretten banket på dørene våre. Jeg er enda mer bekymret nå når Trump er en realitet.

Likestillingen har fått mange slag for baugen de siste åra. La oss vise at vi ikke aksepterer det! La oss begynne med å gjøre det greit å definere seg som feminist.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat