Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle komme dit. At jeg ikke skulle sette meg selv i den vanskelige situasjonen. I skjæringspunktet mellom barna og karrieren. Mellom familien og livet der ute. Men i dag måtte jeg ta et valg. Et valg mellom tidsklemma og mammalivet.
Det er så mye jeg vil være med på hele tiden! Et møte her, en middag der. Et kurs, en debatt, en prisutdeling. Spennende ting og aktuelle mennesker. Saker jeg brenner for og saker jeg jobber for. Jeg vil så gjerne være der det skjer og engasjere meg. Vise at jeg finnes og være en del av miljøene, en del av meningsfellesskapet. Jeg vil klare det menn tilsynelatende klarer så lekende lett; prioritere det som er viktig for meg og min karriere. Uten å se meg over skulderen.
For jeg snur meg. Jeg ser inn til de som sitter igjen når jeg løper. Og jeg ser to par barneøyne. Øynene til de jeg knapt har sett siden lørdag formiddag. De som dro til farmor og farfar sammen med pappa fordi mamma skulle ha julebord. Og da de kom hjem skulle hun bare arrangere juleplommetretenning i Rekkehusgrenda. Og så hadde vi 40 minutter sammen i dag tidlig før jeg løp ut av barnehagen og inn i den gryende morgenen.
Jeg ser inn i øynene til de to som rører hjertet mitt aller mest og vet at de har det aldeles fantastisk sammen med pappaen sin. At jeg med all verdens gode samvittighet kan løpe videre. Jeg har lufta bikkja og laget middag. Jeg har bakt brød og skrevet handleliste. Vi kan bestille maten fra noen av de som leverer hjem. Da har vi det i morgen og Ingeniøren kan få ha kvelden for seg selv. Og jeg kan sikkert sitte i kveld og finne kvitteringsbillag og melde inn forskuddsskatten min. Eller – det ville vel blitt i natt, for jeg måtte sendt inn noe til regnskapsfører først. For huseierforeningen.
Og så må jeg bestille noen julegaver, utarbeide et tilbud til en mulig ny kunde, forberede onsdagens styremøte og pakke til helgens hyttetur – for jeg skal jo ikke være hjemme en eneste ettermiddag før vi drar!
Og kanskje ser jeg ikke barna mine noe mer om jeg ikke drar på kveldens prisutdeling. Kanskje får jeg ikke gjort alt det jeg burde gjøre, men jeg får sitte her, i min egen stue. I ro og fred, med fyr i peisen og julemusikk. Med barna mine sovende i etasjen over meg. I trygg visshet om at mamma er rett i nærheten.
Jeg får tenkt litt over hva jeg kan få til nå. Hva jeg syns er viktig å få til nå. I denne småbarnsperioden. Denne tiden der alt er litt hektisk og alt og alle trekker meg i alle retninger. Jeg får kjent på at jeg ikke vil bli utslitt. At jeg ikke ønsker å komme dit at jeg ikke klarer mer. Jeg kjenner at jeg vil holde meg frisk, orke å leke med barna, le med mannen, dra på juleverksted med gode venner.
Og jeg kjenner at jeg har tatt et riktig valg. Jeg vet at det er så uendelig mye viktigere for meg å orke familien min, enn å frykte at de ikke orker meg.
Jeg skulle vært på den aller første utdelingen av Sunn Fornuft-prisen i dag. I stedet brukte jeg min sunne fornuft til å innse at jeg ikke strekker til på alle de områdene jeg helst vil strekke til på. Det må være greit det også. I disse hektiske førjulstider…
Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat
Kanskje du kan jobbe i redusert stilling?? Så får du litt mer tid hjemme:) Om dere har mulighet til det da.. Alt kommer vel kanskje an på det økonomiske. Jeg har selv hatt 9 prøverørsforsøk som resulterte i 2 barn.❤️ Jeg har en mann som jobber 3 uker på og 3 uker av i Nordsjøen, så er mye åleine med barna. Jeg jobber mellom 40-50 prosent stilling, da for og få mest mulig tid med barna nå når de er små,og det tok oss 8 år og få drømmen om barn til og gå i oppfyllelse. Har dere mulighet økonomisk er dette og anbefale så slipper du mye stress i hverdagen;)
Hei Anne!
Jeg jobber forsåvidt relativt redusert som det er, men jeg har starta for meg selv samtidig som jeg er styreleder i huseierforeningen, og det generer mildt sagt mye jobb.
Og som blogger og freelandser så dukker det opp utrolig mange spennende muligheter til å være med på forelesninger, kurs, prisutdelinger og debatter – samtidig som det jo er advent, ja da blir det enormt mye.
Så da må jeg ta noen valg om hvor mye av det morsomme og spennende jeg får med meg. Og i går måtte jeg dessverre takke nei til en prisutdeling. Veldig synd, for det hadde nok vært både spennende og lurt å være der, men det var så mye annet lurt som måtte komme før denne gangen…
Så stresset har nok kommet for å bli, men som regel syns jeg det er et morsomt og spennende stress jeg veldig gjerne vil ha! Jeg må bare lære meg å si litt nei også… 😉
Klem