Unnskyld lille venn; mamma glemte deg!

Jeg har ingen unnskyldning, bare en forklaring. En forklaring du helt sikkert ikke vil forstå. Helt sikkert ikke vil ta i mot! Jeg lovte jo, så hvorfor gjorde jeg det ikke?

Det er dette jeg har frykta. Dette jeg har tenkt at måtte skje en dag. At tankene tok en annen retning enn de skulle og fokuset forsvant fra det jeg burde. At jeg glemte å sluttføre det jeg hadde begynt på, og så bare forsvinner det. Selv om det handler om det mest dyrebare jeg har.

Tenk at jeg kunne glemme deg opp i alt! Du som betyr mest…

To ganger glemte jeg i dag. For første gang skulle du få være med på tur i barnehagen. Ha med matpakke og drikke i sekken. Du skulle gå sammen med de store og jeg hadde husket både sekk og niste. I det jeg gikk inn i barnehagen slo det meg at drikkeflaska di glimret med sitt fravær og stod nyvaska og fin i skapet på kjøkkenet. Heldigvis skulle dere gå til nabolaget vårt.

Jeg så deg dypt inn i øynene og lovet å gjøre det godt i god tid før lunsj!

Da jeg gikk ut for å hente ved i ett-tida hørte jeg det. De glade barnestemmene. Den trillende latteren. Og jeg frøs til is. Jeg hadde ikke holdt løftet mitt. Saften stod klar på kjøkkenbenken, men lunsjen din var over for lenge siden. Så alt for lenge siden.

Og nå sitter jeg her. Og gruer meg litt til du skal komme hjem. Jeg har så dårlig samvittighet!

Og du vet jo ikke at jeg løp opp til naboen da jeg skjønte hva som hadde skjedd. At jeg håpet alt jeg kunne at dere ikke hadde gått tilbake til barnehagen enda. Du vet jo ikke hva det vil si å våkne klokka 04.50 av at bikkja har spydd i gangen og buret og må ut i den stummende mørke høstnatta for å tisse. Du aner jo ikke hva det vil si å være så trøtt at det verker i leddene i kroppen og gnager i panna.

Og du trenger heller ikke vite det!

Det eneste du skal vite er at du kan stole på mammaen din!

Det er ikke så viktig at du ikke fikk saft til lunsjen din i dag. Du kommer sikkert ikke til å huske det når du blir voksen. Ingen ble skadet eller traumatisert av at det ikke stod en flaske og venta på deg, og jeg er helt sikker på at du fikk låne et glass og fikk litt vann, jeg vet jo det. Men det hjelper så lite!

For sagt er sagt, og lovt er lovt. Og du er snart fire år og en meget alvorlig liten mann med en meget pliktoppfyllende liten mamma som akkurat i dag føler seg skikkelig elendig…

Og det verste er at det eneste jeg kan love deg er at det helt sikkert skjer igjen!

Jeg tror jeg like godt sier unnskyld på forhånd jeg…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *