Når noen ser…

Jeg har gått så lenge og ikke følt at jeg har dugd. At jeg ikke er verdt noe. At jeg ikke lenger kan brukes. Jeg har tenkt så lenge at jeg må ta til takke med det jeg kan få, være glad om bare noen vil ha meg. Den følelsen har nesten spist meg opp.

Det hjelper ikke at alle sier at jeg gjør verdens viktigste jobb for barna mine akkurat nå. At dette er en parentes, at denne perioden kommer til å gå over. At jeg må nyte tiden eller tillate meg å ta fri.

Den overveldende følelsen av å ikke være god nok er der hele tiden!

Men så kommer det en melding. En melding jeg ikke vil si så mye om helt enda, men en melding som tenner en gnist. En melding som sår et lite frø. Setter i gang noe.

Plutselig føler jeg meg ikke lenger så udugelig. Plutselig sender jeg mailer med mennesker jeg ikke har snakket med på lenge. Det legges planer, telefonen ringer og hodet blir litt varmt av alle tankene og alle ideene. Plutselig er jeg kanskje ikke arbeidsledig lenger. Plutselig er jeg på vei ut i noe helt nytt.

Jeg vet ikke om dette blir noe som helst enda. Virkelig. Jeg er langt utenfor komfortsonen min, men allikevel så kjenner jeg på en ro som jeg ikke har kjent på før. Jeg tror det ordner seg. Jeg har fått trua! Det bobler litt over og med ett er det ikke lenger vanskelig å sitte time etter time foran datamaskinen. Plutselig er jeg et sted jeg aldri hadde trodd jeg skulle være!

Og alt dette bare fordi et menneske fra en litt fjern fortid sendte en melding.

Tenk at det skal så lite til…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat

melding.jpg

2 kommentarer

  1. Ønskemamma

    Så utrolig spennende Janne! Håper dette er veien ut i noe superfint, utenfor alle parenteser.

    1. Ååå-tusen takk Ønskemamma! Det håper jeg også..!❤️

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *