Det er så mange som ikke snakker om det. Mange som ikke våger å stå frem. Jobben skal ikke vite, foreldre må ikke høre og naboen har slettes ikke noe med det. Å være ufrivillig barnløs er ikke bare en indre sorg, det har også i mange år fulgt med en skam som ingen ser. Skammen over å ikke få til det alle klarerer. Selve meninga med livet.

I min familie har vi et helt fantastisk par. To mennesker som så tydelig elsker hverandre. De har en omsorg så sterk og en samhørighet så rørende at man selv uten å kjenne dem blir bergtatt. Men de har også en felles sorg. En sorg som ingen kunne hjelpe dem med. De har ikke barn.

Og de har levd et helt liv i en verden der det aldri ble snakket om. Aldri nevnt med et ord. Det er ikke et valg de har tatt, men en virkelighet de har måttet akseptere. En virkelighet vi også ville ha måttet akseptere om ikke utviklingen hadde tatt på seg syvmilsstøvlene og hjulpet oss inn i småbarnslivet. Hjulpet oss til å ikke måtte gå i fotsporene til så alt for mange før oss.

Og med utviklingen har det også sneket seg inn en åpenhet rundt temaet. Det er lettere å snakke om. Det er flere som forteller og som med det åpner dørene for andre. Det er flere som ser at de trenger hjelp. Flere som tar skrittet og ber om behandling. Dessverre følger ikke de som bevilger pengene med i timen. Og resultatene uteblir ikke…

I lang tid har det vært opp til ett års ventetid på å få komme i gang med behandling på Rikshospitalet. Ett år! Og selv om det er lett å tenke at «hva er vel ett år når du allerede har ventet så lenge», så kan jeg fortelle at da blir ett år omtrent like lenge som et helt liv. Og har du råd går du videre. Da sitter du ikke i køen. Og vips har man effektivt rydda bort noen fra den offentlige pengeposen.

Men er det greit at det er sånn? Kan vi virkelig være bekjent av at vi skaper disse forskjellene?

Er det til slutt bare de rike og velstående barnløse som skal få drømmen si oppfylt?

I dag kom nyheten om at Oslo Universitetssykehus i mars satte ned aldersgrensen for hjelp til assistert befruktning og samtidig nekter par som allerede har fått et barn å prøve å få ett til. Det er lett å finne rettferdighet i det, men når jeg sitter her, med mine to små, så klarer jeg det ikke. Jeg klarer ikke å akseptere at kapasitetsproblemer kunne hindret meg i å få Lillesøster. Jeg klarer ikke å fatte at man bare over natta setter en strek for en prosedyre man har praktisert i så lang tid! En prosedyre som har skapt så mange små mirakler og hjulpet så mange fortvilte mennesker.

Det er ingen menneskerett å få barn. Det er ingen selvfølge at man lykkes hverken hjemme eller på sykehus. Men i dagens Norge har vi bestemt at man skal behandle denne diagnosen. At det er mer samfunnstjenelig at barna blir til enn at barnløse forblir nettopp det. Når åpenheten nå sniker seg inn i en av de siste stengte avkrokene kunne jeg ønske at samfunnet og HelseNorge møtte den med åpne armer og den hjelpen man trenger.

Det er ikke sikkert at det er sånn at det egentlig blir flere som trenger hjelp, men det blir kanskje flere som ikke klarer å bære sorgen.

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no