Aldri har noen kommet mer uforberedt til en barnehagestart. Aldri har noen vært mer stressa eller felt færre tårer. Eller – det kan jeg jo ikke si, men det at vi plutselig har to barnehagebarn kom veldig brått på meg! Så brått at jeg ikke en gang hadde kjøpt sånne merkelapper til klærne eller ekstra bleier til Lillesøster. Heldigvis er ikke det avgjørende for å lykkes med barnehageinnkjøringa!

La oss ta det fra begynnelsen…

I går fikk jeg MonsterMens. Så den dagen jeg skulle bruke til å sortere klær på loftet og finne ut av hva vi har og ikke har, ja den ble stort sett tilbrakt på sofaen. Ingeniøren skrudde på en sykkel. En tråsykkel denne gangen. Han var så opptatt at han ikke rakk å barbere seg en gang! (Han kunne jo bare latt vær å kjøpe den sykkelen. Han har jo en fra før!) Og før vi visste ordet av det var begge barna i seng og barnehagesekkene hang tomme og slunkne på knaggene i gangen. Fillern.

Så kom dagen. Dagen da det nye livet skulle starte. Og vi forsov oss. Eller – vi gjorde jo ikke det, men klokka 07.30 sleit vi såpass med å få opp øya at vi nesten vurderte å utsette hele oppstarten. Men etter litt kosing, litt masing, grøtkoking og flaskelaging kom vi oss faktisk ut av døra og begynte den tunge turen opp til bilen. For nå var det en liten mann som hadde fått helt nerva på det som skulle skje. Ikke ville han gå, ikke bli bært, ikke ha på seg sekken, ikke kjøre bil og ikke bli snakka til. Full lås på både mor og sønn; du skal – jeg vil ikke – vi drar!

Vel fremme tok en liten barnehånd en trygg mammahånd og så gikk vi sammen. Vi snakket om alt man kan gjøre i barnehagen. Om alle vennene og om at vi kommer tilbake og henter. At Lillesøster skal være med hver dag også. Og at han, kanskje kanskje, har flytta inn på Storedoen – der de store barna går!

Og så satt vi der. Med en sommerkledt Lillesøster som måtte låne storebrors sokker. Ingen av klærne var merket, ikke en plan var lagt, ikke en ting var kjøpt inn. Men hovedpersonen selv – hun strålte som ei sol og brøy seg nøkken om mamma gikk ut av døra. Hun hadde jo fanget fullt av leker hun aldri hadde sett og en voksens fulle oppmerksomhet. Kan man ha det bedre når man snart fyller ett år?

Jeg tror ikke det. Og selv om jeg ser at jeg sikkert kunne ligget litt bedre an og vært noe mer forberedt, så tror jeg at jeg kanskje hadde gjort den aller viktigste jobben uten å helt vite det. For jeg har et barn som har tillit til andre, og en barnehage som tar vare på tilliten. De møter henne med omsorg, nysgjerrighet og varme. De gir henne tid og lar henne styre tempoet. Og de koser seg skikkelig med å få lov til å være sammen med henne. Og sånt skaper trygghet.

Og for å bøte litt på følelsen av å stryke på barnehageinnkjøringa skal jeg nå bestille sånne klistremerker med navn og telefonnummer på. Så gjenstår det bare å klistre dem på. En eller annen gang…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no