På en seilbåt i Kroatias vakre skjærgård begynte det på alvor. Det jeg hadde ventet så lenge på. Jeg var spent og usikker, men aller mest var jeg uviten. Og godt var det…
For fem år siden begynte vi på vårt første prøverørsforsøk. Jeg er glad jeg aldri skal tilbake dit.
Før jeg begynte på denne ferden trodde jeg at jeg visste hva det ville si å være spent. Jeg trodde jeg hadde opplevd skuffelser og gleder. Jeg var rimelig sikker på at jeg var rustet for det meste og jeg trodde jeg tålte alt. Alt for å få lov til å bli mamma.
Nå vet jeg at jeg ikke visste noe som helst.
For det er tøft å få drømmene sine knust av et fremmed menneske over telefonen der du gjemmer deg på et møterom på jobb. Det er lite som kan måle seg med følelsen av å ha sviktet når du nok en gang får negativt svar. Den lammende redselen når du endelig er gravid og alt du kan tenke på er at det kan gå galt.
Det er fem år siden jeg begynte på jakten etter barna mine. Og nå ligger de der oppe og sover. Jeg er helt i mål. Jeg har fått alt jeg har ønsket meg og litt til. Men jeg kan når som helst lukke øynene og spole tilbake til de dagene i Kroatia der jeg sitret av spenning og ikke kunne tenke på annet enn hva jeg trodde jeg var så nære å skulle få. Jeg kan kjenne hvordan hjertet sank når det ikke gikk. Hvordan alt bare forsvant under føttene mine og jeg satt helt tom igjen.
Jeg møter så mange som går gjennom det samme. Så mange som legger skjebnen i hendene til fremmede og lukker øynene og håper at det snart skal skje. At de snart skal sitte med drømmen sin i armene og la følelsene ta dem med på sitt livs karusell.
Man er aldri klar for å få barn. Ikke før de faktisk kommer. Man er enda mindre klar for å bli prøverørsforeldre. Det er hardt, mye hardere enn man klarer å forestille seg. Men man klarer det. Man overlever. Man kommer gjennom alt. Du kan ikke dø av det, selv om det kjennes sånn ut. Du har hjertet utenpå kroppen og fremtiden på vent.
Jeg kan ikke si at du kommer i mål, for det vet ingen. Jeg kan ikke si at det er verdt det, for jeg vet ikke hvilken verdi du har satt på det. Men jeg vet at om du går denne veien, så finnes det ingen vei utenom. Jeg vet at du har prøvd alt annet og at drømmen er verdt å kjempe for.
Så kjemp. Reis deg opp og gå videre. For noen ting er det verdt å kjempe for. Selv om de er veldig små…
Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no
