Første møtet med den nye verdenen

Så stod jeg der. Litt sulten, litt skjelven, litt usikker. Skulle jeg bare løpe kanskje? Si at det ikke gikk med barna eller at jeg ikke rakk frem i tide? Innse at håret jeg hadde vasket i Tyrifjorden ikke på langt nær var presentabelt nok for en fremtidig arbeidstaker?

Skulle jeg bare ringe sjefen min og si at jeg angrer?

Vel… Jeg pleier ikke angre. Jeg lukker øya og hopper i det. Jeg strekker frem ei hand, smiler så bredt jeg kan og presenterer meg. Jeg takker ja til både vann og kaffe og nyter å sitte sammen med to dyktige kvinner i et vakkert møterom. Jeg skal trygle disse to om en jobb, og jeg skal gå ut derfra – like uviten om fremtiden min som da jeg kom. Men jaggu skal jeg prøve!

Og det gjorde jeg. Jeg sa hadet til de tre på hytta og kjørte til det som kan bli min fremtidige arbeidsplass. Jeg sa til meg selv, mange ganger, at jeg er god nok. Jeg lot lite sminke og dårlige øyebryn få være som det var og forsøkte heller å trygge de to i at jeg var den rette. At det er meg de ser etter og ingen andre!

Jeg har mine svakheter – og jøsses ja. Og en av de aller sterkeste er min urokkelige tvil på meg selv. Jeg har ikke klokketro på egne egenskaper. Jeg er ikke sikker på at jeg får til alt eller kan bidra med noe for noen. Jeg føler meg ikke trygg på at jeg er likanes eller passer inn. Jeg kjemper for andre, men skjelden for meg selv. Jeg krever sikkert alt for lite og jeg kvesser ikke albuene mine når jeg burde.

Mange som kjenner meg vil nok ikke tro noe på dette. Noen som har snakket med meg vil nok protestere. De som har kommet under huden min har visst det lenge.

Så i dag føler jeg at jeg seiret litt. Etter nesten to år hjemme har jeg letta på babytåka og gått rett inn i løvens hule. Direkte fra hytteidyllen til møtebordet.

Fra pulverkaffe og kannevann til ekte, frisk vare på kanne og karaffel.

Jeg er i gang! Jeg satte meg ned og fortalte om hvem jeg er. Hvem jeg har blitt.

Om ikke annet var det en øvelse i noe jeg trenger å bli bedre på!

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

img_0671.jpg

1 kommentar

  1. Nå ble jeg fryktelig nysgjerrig på hvilken jobb og veldig spent på om du får den.

    Vi spiste middag der ute i går.
    F A N T A S T I S K i sommersolen ☀️

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *