For ett år siden var jeg livredd. Alt var feil og ting kunne gå så fryktelig galt. Jeg trodde jeg skulle miste henne før jeg hadde fått henne, og jeg visste ikke hvor lenge jeg faktisk skulle gå og lengte etter å få holde henne… 

Det har gått et døgn. Et døgn siden noe plutselig føltes fryktelig galt. Et døgn fylt med fortvilelse, redsel og håp. Et døgn med en truende prematur fødsel er et langt døgn.

Det begynte med sterke smerter i siden og jeg mistenkte at noe var galt med nyrene. Men da kynnerne ble så sterke at jeg måtte puste meg gjennom de, og en fryktelig lang dusj ikke roet ned noe som helst, da ringte vi føden. Ble satt ned til poliklinikken og fikk beskjed om å komme inn ASAP. Plutselig var riemåleren på plass og vi satt i taushet og lyttet til det lille bankende hjertet. Så trygt og godt, så stort og farlig…

Legen målte livmortapp og observerte meg gjennom en ri, og vips var vi på vei en etasje opp. Jeg satt og ventet mens jeg så nybakte mødre komme tuslende med flasker fulle av nypumpet morsmelk, på vei inn til Nyfødtintensiven. Skulle det bli min rute igjen også? Skal vi virkelig gjennom alt det der en gang til?

Det ble satt lungemodningssprøyte på meg for å gi Lillesøster de beste forutsetninger for å klare seg godt, og så var det over på riedempende drypp. Og der, i sykehussenga, begynte ting endelig å roe seg litt. Og så kom den virkelige redselen. Vi er så nære målet, skal vi miste henne alikevel? Skal vi virkelig måtte tilbringe sommeren på sykehuset? Skal jeg aldri få oppleve å få mitt nyfødte barn opp til meg, og bare ha henne der?

Det har roet seg nå. Jeg har ikke hatt rier i natt. Ikke på veldig mange timer. Jeg må nok belage meg på å bli her en stund for det, for det tas ingen sjanser. Og selv om jeg aller helst ville hjem igjen allerede i går, så skjønner jeg at det ikke er et reelt valg. Så da ligger jeg her, og gir datteren min den største gaven jeg kan gi henne akkurat nå; tid. Tid til å modne. Tid til å vokse. Tid til å bli klar. Og det er kanskje ikke så ulikt hvordan hele mammalivet er. Vi gir barna våre tid – og forhåpentligvis gir de oss de aller største opplevelsene i livet tilbake.

Så Lillesøster; bli der inne en stund til. Ikke ha det så fryktelig travelt. Vi har all tid i verden å gi deg – og jeg har en fødebag jeg gjerne skulle pakka selv for en gangs skyld…

Følg meg videre på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no