Dette døgnet er det jeg som har hatt feber. Jeg som har følt meg pjusk og trengt litt trøst. Og det har jeg fått. Av ei strålende blid Lillesøster! Men for ett år siden var det Lillemann som var syk og jeg skrev denne teksten…

Du ser på meg med uforstående øyne. Gråten din er så sår og hosten så stygg. Du er så varm, så varm og jeg skulle så gjerne byttet med deg…

Jeg har sett deg sånn før. Da livet ditt var helt nytt. Da du var enda mer forsvarsløs enn nå. Som i en hvirvelvind trekkes jeg tilbake i tid. Tilbake til Nyfødtintensiven. Tilbake til da legene og du kjempet for livet ditt. Da vi ikke visste. Ingen visste. Da vi ble fortalt at vi måtte forberede oss på Alt.

Men hva er Alt? Når du akkurat har blitt pappa og mamma så er Alt det som skjer akkurat nå. Alt er ting du ikke vet om. Alt er døden. Alt er hjelm i barnehagen og trehjulsykkel når du er 15. Alt er manglende språk og store utfordringer. Alt er et liv på sykehus. Alt er alt for mye og alt for stort. Legene har ingen svar, ingen forklaring. Det eneste vi kan gi deg er tid. Vi sitter på Stillerommet sammen med overlegen og primærsykepleieren din og tenker at dette ikke skjer. At det ikke var sånn det skulle bli. Du skulle ikke vært her enda, du skulle ligget trygt inne i min mage litt til. Men nå sitter vi her -uten deg. Og alt er helt stille.

Det ble ikke sånn som vi hadde trodd. Ikke med en gang. Det ble dramatisk og trist. Det ble forferdelig vanskelig å være nybakte foreldre. Ingen bok kan forberede deg på å sitte ved siden av maskiner som piper og et liv som er så skjørt. Ingen kan fortelle deg hvordan du skal reagere, hvordan du skal svare besteforeldre eller takle det som kommer rundt neste sving. Du har gledet deg så lenge, sett for deg de første dagene, den lyserosa bobla av babyforelskelse. Og plutselig befinner du deg i et mareritt du ikke trodde eksisterte. En verden der din utilstrekkelighet blir så alt for tydelig.

I dag er det tre måneder til termin med Lillesøster. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg har kommet hit. Hvorfor jeg utsetter meg for dette en gang til. Denne gangen vet jeg så alt for mye mer om det som kan gå galt. Jeg klarer ikke se for meg den lyserosa bobla ett eneste sekund.

Jeg føler meg litt lammet når du får feber, men ikke som de første gangene. Da barnehagebasillene begynte å prege hverdagen trakk jeg meg unna. Lot Ingeniøren være der alene, med klut og termometer og de trøstende ordene. Jeg strakk ikke til, klarte ikke se deg sånn. Så forsvarsløs og slapp. Så livløs.

Nå vet jeg at det går bra. At jeg kan legge meg inntil deg og holde rundt deg. At det du trenger er at jeg er her og viser deg at alt vil bli bra igjen. For det vil det, denne gangen også. Feberen vil forsvinne og bobla vil dukke opp. Og jeg er ikke lenger like utilstrekkelig. Jeg er kanskje en litt redd mamma, men jeg duger for det, og jeg skal klare alt det dere bringer til meg – uansett hva det er.

Jeg er sterkere, mer forberedt og mer sikker, men like redd…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no