Hun kaster seg frem og griper tak i det første og beste. Øynene sperres opp der hun hiver seg over og gnager besatt. Sikkelet renner og gnagelydene overdøver det meste. Det finnes ikke tvil; det er tenner på gang!

Vi har jo venta på det en stund. Det har vært tendenser til frenetisk tygging og ivrig jakt etter noe nytt å bite på. Man vet jo at det kommer, men man er alikevel ikke helt forberedt og det kommer ganske overraskende på. For plutselig en kveld skjer det. Den lille finner på ingen måte søvnen, øynene lyser og hele kroppen sitrer av uroen som herjer med den lille kroppen. Vi bysser og luller, laller og traller. Vi har gått flere mil, revet oss i håret, latt henne være våken og byttet på å slå i veggen av frustrasjon.

Og på toppen av det hele dukker det opp en plutselig grøtvegring. Det nektes! Munnen er lukket med 70 segl og lar seg ikke lirke opp en milimeter en gang. Jeg prøver alle triksene i boka; hun får holde en bitering i den ene hånda og en leke i den andre. Jeg synger, hoier og gjør ablegøyer, vi ser på babyer som ler på Youtube, jeg later som jeg tar grøten fra en smoothiepose – og til slutt sprøyter jeg smoothie rett i munnen hennes og lurer inn en skje grøt innimellom den smakfulle fontena. Ikke et eneste måltid har tatt mindre enn 30 minutter og jeg begynner å bli alvorlig lei av å sitte ved kjøkkenbordet. Det eneste som går greit er brødskive! Hvem hadde trodd det for to uker siden, da man brakk seg om man fikk en bit av noe som helst i munnen..!

I kveld ble alt gjort etter boka. Bading og flaske i rolig, men effektivt tempo. Ikke for tidlig, men heller ikke for seint. Hun gned seg i øynene og viste tydelig tegn på at hun var trøtt, men så skjer det igjen. Tenna tar styringa! De såre, kløende, vanskelige gommene gjør det helt umulig å sovne. Det er mulig den snille Tannfeen dukker opp når tennene skal ut en gang, men akkurat nå er det den bøllete Tanngnomen som sitter på sengegjerdet og gjør livet vanskelig.

Og hadde Lillesøster kunnet snakke hadde hun nok hvisket et utmattet takk akkurat nå. For selv om vi er forsiktige med bruk av medikamenter så har vi lært at alle har det bedre når søvnen får regjere og tenna får komme smertefritt frem. Så i kveld har vi gitt det vi kaller for en romperakett; en liten Paracett. Eller litt kveldsro i ei litta pille om du vil…

For er det en ting mine barn skal slippe, så er det å ha vondt. Det strider mot alt jeg er som mamma og hvordan jeg vil at barna mine skal ha det. Så da gir jeg smertestillende når jeg skjønner at livet ikke er helt greit. Jeg vil at de skal få slippe unna. Og kanskje syns noen at jeg heller burde holde, trøste, sitte der og la henne få styrke til å takle det selv, men jeg gjør altså ikke det. Vi sitter hos henne til søvnen og roen senker seg. Og så får hun sove. Og tennene får komme ut i nattens mulm og mørke. Mens alle sover.

Jeg syns det er en fin løsning jeg. Og det tror jeg hun med tenna syns også…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no