I det siste har jeg brukt mye tid på å tenke. På hvem jeg er. Hvordan jeg vil leve livet mitt. Hva som er viktig for meg. Jeg har vært noe så lenge – nå er det kapittelet over. Hvem er jeg nå da?

I fem år har jeg levd i en verden med leger, skjemaer, datoer og medikamenter. Fem år med kontinuerlig fokus på det ene. Alle andres gravidelykke har vært som ti kniver i magen. Drømmen og ønskene så vanskelige for andre å forstå. Men nå er jeg der jeg har ønsket å være. Er jeg fortsatt prøverørsmamma for det?

For på en måte vil jeg jo alltid være det. Prøverørsmamma. Det er jo sånn jeg har blitt mamma. Med hjelp. Men nå er jeg jo bare mamma. Akkurat som alle andre.

Jeg har vært prematurmamma også. Hatt hjertet i halsen og nervene utenpå. Nå kan ingen se at han kom for tidlig. At han nesten døde. Ingen vet det om jeg ikke sier det. Ingen klarer å gjette det. Opplevelsen preger meg, har gjort noe med meg. Men definerer den meg som person?

Kanskje er det snart på tide å bare være mamma. Bare være meg. Legge bak meg veien vi har gått og det vi har opplevd. Se fremover og finne ut hvem jeg er nå. Ingen andre kaller seg selv for mamma ut hva hvordan de ble det. Misjonærmamma er på en måte ikke en betegnelse! Kan jeg nå gi slipp? Er det rett og slett på tide å ta med seg erfaringene, men lukke døra bak meg og gå videre? Er min identitet tuftet på hvordan jeg ble mamma? Eller at jeg ble det?

Jeg har ikke funnet et svar enda. Kanskje vil jeg alltid ligge litt og vake. Kanskje er det ikke så viktig. Kanskje er det viktigste hvordan jeg er som mamma, og ikke hvordan jeg ble det..?

Jeg elsker barna mine over alt på denne jord, og jeg er så uendelig glad for at jeg har hatt muligheten til å få dem. Det er ikke gitt at man skal lykkes. Jeg har gått en lang vei som Prøverørsmamma, kanskje er det på tide å la barna mine leie meg videre på veien som bare Mamma…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no