Det har vært en lang natt. En natt uten hvile. Bare en lett søvn, med tankene hos en annen. Hos en som håper at morgensola ikke skal vekke ham igjen. En som håper at dette var hans siste «god natt»…

Men sola vekker ham med sin varsomme varme. Ei sol med en lovnad om en gryende vår. En vår han ikke ønsker å oppleve. En vår han kanskje ikke får se bli til sommer.

Vi satt der i natt. I noen timer. Uroen røret ved hele kroppen. Som om han ble dratt mellom to verdener. Den ene der vi er. Der vi satt og småpratet, holdt han i hånda. Der han kjente at vi var der, vi som er en del av ham. I den andre finner han kanskje Henne. Hun som han savner så inderlig. Hun som forlot oss for ett år siden.

Han spør meg om barna. Ser meg inn i øynene og ber meg hilse. Sier at jeg må ta vare på dem. Og jeg lover. Å alltid være der. Sørge for at det går bra med dem. Jeg kysser ham på panna og går ut i mørket. Kjører i de stille gatene, med månen lysende langt der ute.

Jeg kjører hjem til det stille huset. Kryper inntil han jeg elsker. Tenker på livet, på alt jeg har – og alt jeg kan miste. Tenker på hvordan det er å skulle forlate alt. Vite at det nærmer seg slutten. Det knyter seg i magen.

Når sola vinner over mørket blir jeg vekket av hun som er helt i begynnelsen av sin reise. Hun som har blikket Hennes. Hun som bærer det samme navnet som Hun han savner.

Det er en ny morgen. Han sitter alene. Igjen. Hvor mange nye dager blir det?

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no