Neeeeei – det går ikke aaaaaan!!! Den trillende barnelatteren legger seg som et teppe over hele Rekkehuset. Den smyger seg ut fra badet, ned trappa, inn i alles øreganger og hjerter. Det er leggetid, og vi har gått bort fra sutring som hvert våkne øyeblikks sound track. Takk og pris for medtrassalderforeldres gode tips!

Nå er det min tur til å dele med deg…

For jeg har forbannet alle som ikke har fortalt meg hva trass egentlig er. Hva det faktisk innebærer. At denne mildt krevende fasen fungerer som ypperlig prevensjon for de som trenger slikt. Jeg har ringt mamma og beskyldt henne for å holde tilbake viktig informasjon, tie for egen vinning! At ønsket om flere barnebarn har gått forran egen datters behov for å beholde vett og forstand. For hvem faen overlever sammenhengende sutring hvert våkne sekund med en knapp meter menneske?

For det felles ikke en tåre. Og når jeg stiller noen enkle kontrollspørsmål, ja så forsvinner sutrestemmen som dugg for solen. Det er klart man blir raskt blid når frykten for å miste lørdagsgodteriet smyger seg inn i marg og bein. Og jeg skjemmes ikke et sekund for at jeg truer, lyver og lurer. For jeg har seriøst vurdert å sende ungen i kostbarnehage frem til skolestart! Om det er mulig altså…

Men så kom det en løsning seilende inn fra naboen. Som på et gullfat og et trylleslag fant vi løsningen som (akkurat nå) fyller dagene med latter og tøys. For plutselig klarer ikke mamma og pappa en eneste ting. Vi har rett og slett mistet evnen til å kle på klær, trekke ned på do, pusse tenner og smøre brødskiver. Vi kan ikke dusje eller re opp senger, vi kan så vidt det er komme oss opp trappa sjøl og vi kan i hvert fall ikke finne pysjen! Vi tar sko på hender og gensere på føtter. Vi setter tannbørsten i dusjen og barnet i vasken. Vi tøyser det så til at den lille hiver seg ned på gulvet i krampelatter og i mellomtiden lurer vi av både bukser og sokker.

Han som helst ikke skal klare noe selv har plutselig blitt en mester på det meste. Skulle man tro foreldrene hans er han vel strengt tatt den eneste i familien som kan noe som helst! Og da er det jammen godt at han stiller opp og gjør en så god jobb!

«Jeg klarte det!» roper treåringen og hopper inn til bok og nattasang. Det lyser av øynene hans før han lukker dem og finner veien inn til Drømmeland. Og vi voksne? Jo vi tar turen ned i stua og tenker at livet er mye enklere når småskitne triks fra kloke naboer kan benyttes…

Hva er ditt beste triks for å få ting til å gå sånn nogen lunde i hop? Jeg vil gjerne ha flere i sekken – del med meg i kommentarfeltet!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no