Du sitter helt stille. Den iskalde følelsen i magen sprer seg ut i hele kroppen. Klumpen i halsen vokser. Hånda med telefonen synker ned mot bordet. Du merker det ikke. Du merker ingenting. Du er helt tom. Så alt for tom.

For selv om du kanskje har visst at du ville få dette svaret, visst at det ikke har gått, så har ikke hele kroppen forstått det før nå. Før du får høre det fra noen andre. Fra noen som har det forran seg, svart på hvitt. Du er ikke gravid. Ikke denne gangen heller.

Det er så brutalt. Så ubarmhjertig. Det føles så urettferdig og så tungt. Du har vært gjennom så mye, gjort alt riktig. Du har kjent på den ihlende følelsen i magen, små stikk i livmora. Puppene har kanskje vokst litt, du er roligere, trøttere. Kjenner du riktig godt etter så har du vært litt kvalm også. Alt er der. Alt stemmer jo! Det bare stemmer ikke godt nok.

Og nå sitter du der. Alene. En fremmed stemme har fortalt deg det siste du ville høre. En fremmed stemme har knust drømmen din nok en gang. Og du synker. Dypt.

Jeg har vært der. Seks ganger. Seks ganger har jeg fått den aldeles nedslående nyheten. Nyheten om at alle hormonene, alle undersøkelsene, all smerte og all tålmodighet ikke har ført frem denne gangen heller. At jeg er ett steg nærmere det siste forsøket. At jeg nærmer meg dead line. At jeg skal vente på en menstruasjon jeg kommer til å hate hvert sekund av. At alle gravide mager skal minne meg på hva jeg ikke fikk til denne gangen heller.

Jeg har sittet der, og lurt på om jeg klarer å reise meg opp denne gangen. Om jeg har krefter nok i kroppen. Jeg har sittet der og lurt på om jeg klarer å ringe kjærsten min for å fortelle. Han som deler drømmen min. Han som fortsatt ikke vet.

Jeg har lurt på om jeg klarer en runde til. Et håp til. Om jeg klarer å ta sats og hoppe ut i nok et forsøk. Men hvordan kan man la vær? Hvordan kan man la vær å prøve en gang til? Prøve til det går. Eller til noen andre stopper deg.

Jeg vet ikke, jeg har aldri klart å stoppe.