For ett år siden var jeg gravid. Jeg var kvalm og sliten, og uten å vite det var jeg på vei inn i et svangerskap som skulle klassifiseres som et høyrisikosvangerskap… Dette skrev jeg noen dager etter nok en gang å ha kjent på den manglende energien og den altoppslukende kvalmen.

Heldigvis har jeg verdens beste støtteapparat rundt meg. Jeg har en lege som lytter og en jordmor som ser hele meg. Jeg har en mann som hjelper meg uten ett kny og en Lillemann som hvisker forsiktig til pappaen sin «mamma har lukket øynene, pappa, mamma sover». Og i magen vokser et lite magetroll som sakte men sikkert viser seg frem og tar mer plass. Livmoren har vokst seg opp til bare noen centimeter under navelen; det er ikke lenger bare noe jeg inbilder meg – jeg har fått mage!

Og med magen får jeg en ro over meg. En tro på at jeg aldri mer trenger å ta tunge doser med hormoner, vente på det store øyeblikket. At jeg aldri mer i hele mitt liv må ringe til ei fremmed dame det øyeblikket jeg får mensen. Ikke skal ha to-tre gynekologiske undersøkelser i løpet av en uke. Aldri mer trenger jeg å vente i uholdbar spenning på å få vite om eggene mine er gode nok, embryoer utvikler seg som de skal eller har tålt å bli tint opp. Og jeg blir så lykkelig! Så takknemlig! Men også litt vemodig…

For selv om jeg er overlykkelig over å være ferdig med den lange og tunge veien prøverør og assistert befruktning er, så forlater jeg en verden og en sykehusavdeling jeg har så sterke bånd til. Mennesker som går på jobb hver dag for å skape og gi det mest fantastiske man kan til andre mennesker. Leger som gjør alt de kan for å medisinere riktig, skape de aller beste forhold, hente ut de dyrebare eggene. Bioingeniører som venter like spente som oss. Som tar telefonen en tidlig lørdag morgen og som sammen med legen tar deg ett skritt nærmere drømmen på en helt vanlig søndag. For kroppen er klar – og de ørsmå håpene kan ikke vente på at arbeidsuka skal begynne.

Men aller mest vil jeg savne den magiske heiagjengen. Sykepleierne! De som alltid svarer med medfølelse når det ikke har gått veien. Som til tross for eviglang telefonkø tar seg tid til å vente til pusten har roet seg og tårene har sluttet å renne. Som finner en plass i køen, smiler gjennom telefonen og stryker deg over kinnet når alt føles tungt og tomt. For de lar deg aldri være alene. De er der, hele veien, med en hånd klar til gripe din.

Jeg vet at den beste gaven jeg kan gi er å bli gravid og sende de et bilde av det lille mirakelet de har skapt, men jeg kunne ønske jeg kunne gi så mye mer! De har gitt meg hele verden, det viktigste jeg har. De har gitt meg familien min – de har gjort meg hel! Sammen har de gitt håp, tro og fremtid. De har gitt oss noe vi for bare noen tiår siden aldri ville fått. To biologiske barn. Ingeniøren får bli pappa. Jeg får bære frem vårt andre barn.

Jeg vet ikke om jeg noen gang ser dere igjen. Eller om jeg noen gang får fortalt dere hvor takknemlig jeg er. Men det går ikke en dag der jeg ikke ser på barnet mitt eller stryker meg over magen og sender dere en tanke. Jeg vet at jeg er heldig. Jeg vet at ikke alle kommer helt i mål. Men jeg skal være glad for det jeg har fått, herfra til månen – og tilbake, og det er takket være dere.

Dere er alltid med oss, alltid i våre hjerter. Dere har vært vår trygghet, vårt sikkerhetsnett, vår styrke i så mange uker, måneder og år. Og nå innser jeg at det er på tide å ta farvel. For nå vokser magen igjen. Og der inne banker et perfekt lite hjerte.

Takket være dere…