Vi skulle bare gjøre litt. På noen timer skulle vi avslutte det vi hadde begynt på. Pakke sakene våre. Ta farvel. Det ble ikke sånn, det ble ikke som vi hadde tenkt.
Planen var å flytte hjem i helgen. Eller hvert fall tirsdag. Men så begynte vi å rydde. Og sparkle. Og sparkle enda litt mer. Pirke litt i en sprekk her, løfte litt på en flik der. Og vips har vi fått et helt nytt prosjekt. Et ikke helt ubetydelig stort et heller. Kjøkkenet skal males. Og taket. Og da må veggene i trappa males. Og selve trappa ikke minst. Det skal legges noen nye lister, kjøkkenvifta skal remonteres, skruer må ut av veggen, sparkelen må pusses og meter på meter må maskeres. Og vi som bare skulle vaske noen vinduer!
Jeg mister litt motet av sånt. Når hver enkelt ting du gjør strengt tatt bare skaffer deg enda mer å gjøre. Enda flere prosjekter! Mer søppel, flere turer i butikken, stive malearmer og hardt prøvet tålmodighet. Når skal vi egentlig komme i mål? Vil vi noen gang bli ferdige?
Man blir vel kanskje aldri helt ferdige sånn strengt tatt. Det er jo alltid noe man vil endre på eller trenger å oppgradere, men vi flytta inn i et helt nyoppussa hus for tre år siden – det skulle jo strengt tatt være unødvendig å måtte gjøre så mye allerede nå! Men det er det altså ikke. Det blir virkelig slitt på tre år. Lyse vegger med übermatt finish ser helt grusomt ut i dagslys og selv om jeg føler at det er vanvittig ork akkurat nå, så vet jeg at jeg kommer til å være utrolig fornøyd når vi setter oss ned i sofaen og kan ta inn over oss resultatet av all jobbingen.
Da vil disse ekstra dagene i oppussingseksil forsvinne fra minnet som dugg for solen… Og enn så lenge er vi til og med fortsatt gift!
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no