I dag er det Verdens Kreftdag og jeg reposter dette innlegget om å leve med følgene av kreft. Om å gå inn i en ukjent verden. En verden som ikke er din, men som i aller høyeste grad blir det…

De har alltid vært der. Jeg kan ikke si når jeg sluttet å se dem… Eller når de dukket opp igjen. Når jeg bare så mannen, øynene, godheten, kjærligheten. Når jeg tok valget om å se bort fra de for alltid. Når jeg valgte å leve med de.

For bak arrene ligger det en historie. En skjebne. En sykdom. Og en ettervirkning. En følgefeil som aldri blir borte. En konsekvens med store ringvirkninger. En lang omvei for å få bli en større familie. Og hvordan tar man egentlig valget om å leve med følger man ikke må? Hvorfor går man inn i det uvisse med viten og vilje?

Man står på kanten mot det ukjente. Alt man har visst om livets gang, alt man noen gang har lært, må man bare legge bort. Å lage barn skal aldri bli noe intimt og privat. Det vakre og mystiske ved det vil fjernes fra livet ditt for alltid. Du vil aldri oppleve å vente i spenning med en liten hemmelighet med din elskede. Skape det største i livet sammen med den du setter høyest. Du hører fremmede ord som hormonstimulering og tinig av sperm, og du legger hele din fremtid i hendene til fremmede mennesker i en fremmed verden. Man lukker øynene for all skepsis, all usikkerhet, all fornuft og bare går inn i det. Inn i korridorene og rommene der det er mørkt og tungt og fokuset er på det innerste og mest private i kroppen din. Og du befinner deg i en verden der du mangler vokabular, mister kontroll og blir med i en virvelvind av følelser og medisiner og opplevelser mens du gisper etter luft og prøver å holde bakkekontakt.

For langt i det fjerne har Herr Kreft gjort mannen din steril og du har valgt mannen, ikke sykdommen. For da du fant ham kom du hjem – og der hjemme, i akkurat den favnen, det er der du hører til. Du har aldri vært i tvil. Du kan kaste deg bakover og han tar i mot. Du kan tryne og han trøster. Du har falt og du har funnet – kjærligheten, fremdtiden, livet. Og du har ikke noe valg. Du kan ikke gå. Du kan ikke la redselen styre deg. Så du åpner det blå, naive blikket og finner hånda hans – og så går dere over kanten av stupet. Sammen.

Og fallet ble lengere enn vi hadde trodd. Braket da virkeligheten traff var høyere enn vi hadde turt å frykte. Men siden vi hører sammen så finner vi også veien sammen. Og vi fant frem. Gjennom vanskelige diskusjoner om alt for tunge temaer som sæddonasjon og Danmarks-turer. Gjennom lysegrønne håp og beksvart fortvilelse har vi lært at vi er best når det blåser og elendige over oppvaska. At vi tar i mot hverandre når vi ikke lenger klarer å bære tyngden av virkeligheten. At vi kan le når vi burde gråte. At vi kan håpe selv når det ser håpløst ut.

For jeg valgte mannen, ikke arrene. De ser jeg ikke lenger. Og nå begynner livet uten de. Jeg ble ufrivillig barnløs med viten og vilje da jeg valgte deg, men nå er jeg ikke det lenger. Og jeg vet jeg ville tatt det samme valget en gang til. Og enda en gang om jeg måtte.

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no