Jeg har vært mye troll. Og ganske mye sigøyner. Jeg har helt sikkert vært prinesse også, men da jeg var fire ville jeg aller helst være nonne. Sånn som Maria von Trapp i Sound of Music. Lillemann vil være løve. Det skal han få lov til.

Jeg er dessverre ikke verdens mest kreative symamma, så jeg tråler butikker etter fine karnevalskostymer. Og det er ikke spesielt lett for denne mammaen. For min sønn vet ikke hva en Storm Trooper eller Spiderman er – enda. Og jeg gjør alt jeg kan for å sørge for at det tar den tiden det tar før han finner det ut også. Jeg er stygt redd for at slaget tapes neste onsdag.

For som Aftenposten skrevom i forrige uke, så dukker det opp et utall prinsesser og superhelter på karneval i disse dager, og påvirkningen er ikke til å unngå. De store gutta er superhelter nok i seg selv for treåringen min, gad vite hva han tenker når denne dagen er over.

At barna vil kle seg ut som kjønnsstereotype rollefigurer er verken overraskende eller spesielt dramatisk. Dette er den fantasiverdenen de flykter til i sine drømmer og med nye superheltinner forkledd som prinsesse Annaer og dronning Elsaer, og suprantihelter som Kristoffer og reinsdyret Svein, så ser jeg ikke heller helt problemet med det hele. Men jeg savner noe. Jeg savner de som ikke er på TV. De som befinner seg i bøkene, i dyrenes verden eller bare hjemme i mammas skap. Hvor er trollene, mammaene og pappaene, den fine dama eller klovnen? Hvor er de kostymene og rollene som bare blir til? Som bare dukker opp?

Lillemann lever stort sett i en fantasiverden vi andre ikke er en sånn veldig stor del av. Han er ridder og drage, han er løve eller tiger. Han slukker branner i Pontipandi eller kjører Jupiter gjennom trange gater. Vi setter oss i bilen for å kjøre til Petra eller vi røver sammen med Kasper og Jesper og Jonathan.

Jeg elsker det. Jeg blir jo selvsagt mildt sagt litt lei av å være Tobias i tårnet en hel morgen eller å alltid ha en tom dorullhylse i bakhånd for å kunne slukke en brann hver gang det blusser opp et sted, men jeg syns det er helt magisk å se han i lek. Jeg syns det er fantastisk å se hvordan han bruker kroppsspråk og stemme for å skifte mellom de forskjellige rollene og jeg gleder meg over å se hvordan han utvikler leken i takt med kompleksiteten i historiene han hører.

Det er lett å si at det er synd at det dukker opp flere prinsesser enn prinser og flere superhelter enn karrierekvinner i barnehagens kareval, men i stedet for å fokusere på kjønnsdebatten i det, kan vi ikke heller gå inn i kommersialiseringen? Fantasiløsheten? Den totale mangel på kreativitet?

Jeg er ingen supermamma, ei heller spesielt prinsippfast når det røyner på. Jeg gir etter for et godt ord og jeg kjøper meg tid stadig vekk. Men en ting slurver jeg ikke på. Jeg bestemmer hvem og hva som får komme inn i mitt hus, og enn så lenge har verken Kaptein Sabeltann, Spiderman, Cars eller en eneste Storm Trooper stått på gjestelista. Det krever litt, og barnet mitt blir sikkert både rar og utafor, men enn så lenge funker det. Sønnen vår dykker inn i bøkenes verden, leser de samme historiene som vi selv hørte og ler høyt av nye ting. Han lever seg inn i historier og verdener vi andre ikke helt forstår og han syns løvekostymet han fikk i bursdagsgave var noe av det fineste han hadde sett. Og ja – jeg måtte stå opp grøsselig tidlig for å male løven klar for fest, men når jeg så hvor stolt og fornøyd han var, ja så var det virkelig verdt det.

Og etter en dag sammen med en spiderman, en vampyr, en kampsportjente, en katt og en kanin, en Tingeling og faktisk bare en eneste prinsesse, så kom resultatet ved kveldsmaten i dag; Mamma, neste år vil jeg være klovn! Og vet du hva – det skal du jaggu få lov til Lillemann!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no