Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å få deg opp på brystet mitt. Kjenne varmen din, den myke huden, det silkemyke håret. Jeg druknet i de store, mørke øynene dine, og jeg forelsket meg fullstendig i deg fra aller første øyeblikk.

Nå har du allerede begynt å løsrive deg fra meg. Spise annen mat, kjenne igjen andre mennesker. Du hikster av latter når jeg slenger deg litt rundt eller dytter nesa ned mot magen din. Du lukker øynene og fryder deg når du får grave hendene dine langt inn i håret mitt eller kjenner luggen min kile over panna di. Du har funnet ut hvordan vippestolen vipper og kaninen skal koses. Du vet veldig godt hvordan du skal få pappaer og onkler og bestefedre til å smelte som smør og du har tvunnet storebroren din rundt hele hånda.

Vi finner våre små øyeblikk, du og jeg. Der det bare er oss to. Der gutta ikke får forstyrre. Der verden utenfor ikke får komme inn. Akkurat som den aller første dagen din. Den aller første timen. Da jeg for første gang i mitt liv fikk oppleve å ha det nyfødte barnet mitt inntil meg så mye jeg bare ville. Vi lå der, under dyne og håndklær, varme og slitne. Vi visste akkurat hva vi skulle gjøre, selv om ingen av oss hadde gjort det før. Du spiste og jeg hvisket ned mot hodet ditt. Små hemmeligheter som bare du og jeg vet. Som ingen andre noen gang skal få vite.

Jeg skal hviske deg hemmeligheter hele livet mitt. Små drypp av kjærlighet og sannhet. Jeg drukner fortsatt i de store øynene dine, men nå er de klare og blå. Jeg elsker å ligge tett inntil deg, akkurat som vi gjorde de aller første timene, selv om stundene bare blir kortere og kortere.

Det er fem måneder siden jeg endelig fikk møte deg og jeg kan ikke leve en dag uten. Du og broren din gjør meg utslitt og lykkelig – begge deler på en gang. Sammen gjør dere meg hel. Sammen gjør dere meg til en svært takknemlig mamma…

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no