Jeg husker den kvelden. Alt var så ukjent, så usikkert. Legene ville ikke si noe. Sykepleierne lot oss være i fred. Vi spiste pizza i den store dobbeltsenga. Så på TV. Holdt hverandre i hendene. Vi var så uendelig slitne. Så lykkelige. Og så redde…
Jeg husker at jeg ringte mamma. Vi gråt da jeg kalte henne mormor for første gang. Det var rart. Så vidunderlig og så skremmende. For ingen visste hva dagene ville bringe, hva vi hadde i vente. Du var her, men ikke sammen med oss. Du hadde kommet, men du var lenger borte fra oss enn du noen gang hadde vært.
Jeg husker at jeg hørte deg skrike. Så sterkt og klart. Du var liten, men helt perfekt. Utenpå. Inni deg kjempet kroppen for å reparere deg. Du fikk hjelp til å puste. Hjelp til å spise. Du var så skjør der du lå. Det var så mange ledninger, så mange lyder. Så mange mennesker, skjemaer, samtaler. Fremmede ord fløy gjennom lufta, diagnoser ble stilt, bilder ble tatt. Vi holdt hverandre i hendene og bare så på deg. La de varme hendene våre forsiktig ned på den lille spurven vår. Vi holdt hverandre i hendene og vi gråt.
Jeg husker den kvelden. Den kvelden jeg ble mamma. I dag er det tre år siden og du skal slutte med smokk. Du har sunget nattasang for meg. Brannmann Sam-sangen selvsagt. Du har kysset meg midt på truten og gnidd nese med meg. Du har lurt litt på om du kanskje heller skal fortsette å være to år, og bare ha smokk en natt til. Den trøsten du har hatt helt siden du lå i den lille varmesenga på sykehuset for tre år siden. Så liten – og så alene. Jeg holder deg tett inntil meg og gir deg all den kjærligheten jeg kan. Jeg stryker deg på ryggen, sånn som jeg ikke kunne gjøre den kvelden for tre år siden og smokken og en fremmed sykepleier var nærmere deg enn jeg var.
Jeg husker da du endelig kom. Etter så forferdelig mange timer. Jeg husker at du skrek. Og jeg husker at alt ble stille. Jeg husker hvordan alle rundt oss så på oss med tårer i øynene når de møtte oss. Hvordan de svelget og holdt rundt oss. Jeg husker hvordan jeg trøstet dem. Hvordan jeg fortalte dem at alt skulle bli bra.
Og det ble det.
Du gjør meg så stolt, Lillemann. Stolt over å være mammaen din. Stolt over hvordan du har kjempet. Å feire bursdagen din er ingen selvfølge. Å feire bursdagen din er rett og slett et lite mirakel.
Nå sover du, treåringen min. Uten smokk. I en stor, helt vanlig seng. Min store, lille, fine gutt. Mitt lille mirakel. I natt er vi sammen.
Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no