Du er bestevennen min, og mannen min. Min største kritiker og min kanskje største beundrer. Du er min sterkeste støtte, min trygge havn. Du gjør meg dritsinna, stolt, rørt og betatt. Du er et forbilde uten å be om det. En hverdagshelt uten å kjempe for det. En klippe som aldri raser.

Noen ganger tar jeg deg i å bare sitte å se. Bare være til stede. Lyttende. Jeg ser at du tar inn alt rundt deg. Suger til deg lydene av familien din. Jeg ser at du tar oss inn, absorberer oss som om du er redd vi skal bli borte.

Vi blir ikke det. Vi vil alltid være her. Og vi vil aldri være noe annet sted enn der du er. For sammen skaper vi vår lille familie. Vårt lille fellesskap. Og sammen kjenner vi på samhørigheten. Det du og jeg har skapt. Det du og jeg har blitt!

I dag er det fem år siden vi ga hverandre våre ja. Lovet å elske og ære hverandre. Lovet å være to. Lovet å stå ved hverandres side når livet ble hardt. Eller sårt. Og det har det blitt. Mange ganger siden.

Men vi har stått der – du og jeg. Det har stormet rundt oss og vi har klamret oss til hverandre. Stått tett sammen som et skjold mot vinden. Klynget oss til hverandre og ikke sluppet taket. Ikke latt tvilen snike seg inn eller fortvilelsen kjøle oss ned. Vi har måttet ta opp noen av de aller vanskeligste spørsmålene, snakket om de tyngste realitetene. Vi har møtt vår største skrekk, tilbrakt timesvis på sykehus, funnet humor der humor ikke finnes og hatt med minst to andre når barna våre har blitt til. Men vi har også opplevd å få to aldeles nydelige barn. Vi har fått familien vår og vi har blitt en enda sterkere enhet.

Dette siste året har vært en vanvittig prøvelse. En reise gjennom et landskap der den ene bratte bakken har kommet etter den andre. Du har stått som en påle i det hele. Du har tatt alle utfordringer på strak arm. Ikke latt meg se hvor sliten du er, hvor redd du er. Du har sittet ved min side, holdt meg i hånda. Kjent på engstelsen vi begge følte. Jeg er dypt imponert over deg og den du er. Den roen du gir meg, den tryggheten du representerer.

Du er Lillemanns store forbilde og helt. Han vil gjøre som deg og være som deg. Lillesøster lyser som en sol når hun ser deg og koser med skjegget ditt når hun hviler inntil deg. Du velger bort mye for å få tid med dem. Lever livet sammen med dem, opplever dem. De er heldige. De har en pappa. En fantastisk pappa.

Og jeg er heldig som har deg som mann. Nå er vi fremme. Fremme ved det ene målet. Målet om å få våre to små. Sammen har vi skapt noe helt fantastisk, og nå er tiden inne for å leve det livet vi har. For nå håper jeg på slakere bakker. Jeg er klar for å fylle hverdagene med helt normale ting.

I dag er det fem år siden. Fem år vi aldri vil glemme. Fem år som har gitt oss helt enormt mye og inneholdt mer enn jeg egentlig kan fatte.

Kjære fine, sterke, trygge, gode mannen min – jeg elsker deg og gleder meg vilt til resten av livet mitt sammen med deg!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no