Årskavalkade

For ett år det har vært! Tidenes oppturer og dype daler, sorg og glede. Mange timer på sofaen og til og med en TV-opptreden. Her er året mitt!

Januar

Etter å ha slitt meg gjennom jula i en evig kvalmetåke begynte jeg å se veldig frem til å komme litt nærmere uke 12 og det jeg håpet skulle bli lettere dager. Jeg spøy og ropte til Lillemann hver morgen og følte at jeg slettes ikke fikk til en eneste ting. Jeg gledet meg enormt til vår første ultralyd og syns ikke dagene kunne gå fort nok. Men da dagen endelig kom, ble den langt mer dramatisk enn jeg hadde håpet. På vei ut fra barnehagen kjente jeg det. At det rant. Jeg hulket og gråt i telefonen og fikk lov til å komme på kontroll med en gang. På kvelden lå jeg helt i ro og kjente på at dette barnet ville jeg ha. Dette barnet fikk ikke lov til å gi slipp… Det lille hjertet slo så fint på skjermen, og jeg var ikke klar for å se rytmen ebbe ut.

115

Noen uker senere var det influensa og toårsdag i Rekkehusgrenda, og vi kapitulerte fullstendig og klarte bare å gjennomføre en feiring av vår lille solstråle. Heldigvis var han mer enn fornøyd nok med det, så vi klappet oss selv på skuldra og feiret med måte.

Februar

Den tunge tiden med voldsom kvalme var helt lammende, og jeg kunne knapt gjøre en eneste ting. Jeg sovnet mens vi spiste middag, eller mens de andre spiste og jeg satt der. Jeg orket ikke lese eller synge for Lillemann, jeg slet meg gjennom hvert bleieskift og barnehagelevering. Og når jeg endelig begynte å føle meg litt bedre, ja da slo en skikkelig runde omgangssjuke inn over oss som en tidevannsbølge. Med andre ord; februar ble stort sett tilbragt på badet og jeg levde stort sett på vann og grønn Farris…

029

Mars

Snøen smeltet og våren nærmet seg. Jeg nøt at magen vokste, men begynte å få alvorlig mye kynnere. Alt for mye til å bare være i begynnelsen av andre trimester. Kvalmen var borte, men jeg ble beordret til å ta det ekstremt med ro. Og samtidig lå mormor på sykehuset. Og på sykehjem. På enerom, men aldri alene. For vi skjønte det ingen egentlig ville skjønne. Et liv var snart over og vi satt og ventet på det uunngåelige. Og så kom dagen. Dagen da alt bare var kaos. Snøen lavet ned og hele østlandet var lammet. Busser stod, biler spant og jeg gikk krokbøyd gjennom snødrevet og inn i en helt spesiell dag. Dagen da Mormor forlot oss og vi fikk vite at Knerten var Lillesøster.

Gammel kjærlighet

April

Påske og begravelse. Turforbud. Hoppeforbud. Bæreforbud. Alt-mulig-forbud. Jeg begynte å bli skikkelig lei. Skikkelig grinete. Skikkelig ferdig med å være gravid. Jeg begynte å gjøre klart barnerommet og Ingeniøren fikk litt spader av at jeg ikke klarte å ta det nok med ro. Stort sett endte alle mine mer eller mindre gode forslag med at jeg ble utålmodig og overivrig og endte opp i senga med vondter og kvalme og enormt søvnbehov.

Jenterom

Men Lillemann fikk ny seng og plutselig var han veldig stor… Og det begynte å bli veldig virkelig at det faktisk skulle komme en til inn i huset i Rekkehusgrenda.

StoreGuttSenga

Mai

I mai eksploderte det. Jeg skrev om nakendusjing etter gymtimen og folk delte i hytt og gevær! Og ikke bare det – Facebook sensurerte innlegget mitt fordi jeg hadde brukt et bilde av en pupp som illustrasjon. Avisa Nordlys ringte meg en tidlig morgen og ville ha en uttalelse om hva jeg tenkte om å bli sensurert. Og TV2s Nyhetskanalen ville ha meg til å snakke om ungdoms dusjevaner direkte en tidlig morgen. Jeg tror jeg var konstant rødmende i en uke…

Nyhetskanalen

Juni

Vi var i tredje trimester. Jeg var ut og inn av sykehus, jordmorhus og legekontor. Morkaka lå for langt ned, kynnerne rev i kroppen og energien var på et nullpunkt. Vi planla litt ferie og håpet at vi kunne reise bort. Bare bytte litt utsikt noen dager! En tidlig morgen var noe feil. Veldig feil. Ingeniøren var helt stille da vi kjørte. Jeg pustet tungt. Det var vondt og vanskelig. Jeg ble lagt inn. Medisiner ble gitt og alle forberedte seg på at et lite liv skulle starte, så alt for tidlig.

IMG_3432.JPG

Lillemann fikk sitt første skrubbsår mens mamma var så langt unna. Og jeg var redd og ensom og fryktelig liten der jeg lå…

Gråter

Nok en gang var det falsk alarm – og nok en gang ble risikonivået hevet et nytt hakk. Vi var nå klassifisert som høyrisikosvangerskap og alle planer om å dra noe sted ble skrinlagt. Nå var det bare å vente hjemme.

Juli

Fire uker ferie. Fire uker med timesvis med regnvær, uendelig lange dager med venting. Alle sammen på samme sted. Dag etter dag. En natt ble tilbragt på hytta til mamma, men ellers var vi bare hjemme. Vi holdt på å klikke. Juli kunne ikke gå fort nok og vi ventet og ventet og ventet… Til slutt begynte jeg å klippe plenen. Og vaske vinduer. Vi nådde svangerskapsdagen der Lillemann ble født og jeg begynte å føle at jeg var på overtid. De neste ukene skulle bli enda lengere, jeg bare visste det ikke enda.

Frognerparken

August

Siste kontroll på sykehuset. Siste kontroll hos legen. Dagene sneglet seg av gårde og jeg ble bare tyngre og tyngre. Den lille jenta som hadde hatt det så travelt fikk plutselig fryktelig god tid. Jeg skrubbet dusjen, tøyde og bøyde. Jeg innførte tvangspuling for å få litt fortgang i sakene og telte ned dagene til mine gode venners bryllup. Kom hun ikke snart måtte vi avlyse hele greia! Personlig var jeg mest interessert i å avlyse hele fødinga, men innså vel at det ikke akkurat var noen vei utenom.

Termin

Og så, etter en snarvisitt i vielse på Hamar, kom hun. Den lille jenta som vi hadde venta så lenge på. Det ble ikke akkurat en drømmefødsel denne gangen heller, men jeg fikk oppfylt mitt ene, store ønske – jeg fikk ha henne på brystet så lenge jeg ville, og jeg nøt det med hele meg.

IMG_4200.JPG

September

Endelig kom vi oss litt bort! Bare fire uker gammel var Lillesøster på hyttetur i Trysil for første gang og jeg virkelig nøt å være borte fra Rekkehusgrenda. Jeg ble brutalt minnet på hvordan livet som nybakt mor faktisk er, og jeg bestemte meg nok en gang for at dette var siste gang jeg skulle gjennom dette. Men det aller sterkeste fra september var følelsen av å miste fotfestet. Jeg hadde med meg et barn til legevakta for aller første gang, og det barnet var så ufattelig lite… Livet føltes så skjørt og jeg fikk virkelig erfare hvor sterkt mammahjertet slår…

IMG_4711.JPG

Oktober

Oktober forsvant i sykdom og dåpsforberedelser. Dagene fløy av gårde og jeg prøvde så godt jeg kunne å holde følge. Jeg gjorde alt jeg kunne for å finne rutiner og få barna til å bli med på dem. Det var tungt og slitsomt og midt oppe i det hele fikk jeg en vond bekymring. Lillesøster fulgte ikke lenger kurven sin og Helsesøster ville ha ukentlige veiinger. Jeg følte meg så utilstrekkelig og stoltheten min fikk seg en alvorlig knekk…

Invitasjoner

November

Noen ganger møter man mennesker man virkelig bare faller for med en eneste gang. I November møtte jeg tre sånne. Over en bedre lunsj fikk jeg verdens beste bareselgruppe bestående av damer jeg beundrer og ser no voldsomt opp til. Tre helt unike, sterke og dyktige damer som alle har små barn og egne bedrifter. Og jeg følte meg som en amatør sammen med de store proffe. Så godt og så skummelt på en og samme tid.

Barsellunsj

Og så hadde vi dåp. En aldeles nydelig, bråkete, stressende, rørende, vakker og perfekt dåp. Lillesøster fikk sine flotte faddere og vanvittig mye fine gaver. Og vi fikk feiret at vi var blitt fire. At vi har kommet i mål.

Dåpsmiddag

Desember

Jeg visste at jula var fantastisk med barn, men ikke at den var så fantastisk! Alle forventningene, sommerfuglene, høytidsstemningen. De funklende øynene og den enorme gleden! Jeg har aldri gledet meg så mye til jul. Aldri vært så spent. Og aldri følt et så stort vemod over at julaften er over. Det gikk så fort! Og jeg vil oppleve det hele en gang til! For det var aldeles nydelig å se hvordan Lillemann frydet seg over gaver, mat, besteforeldre, fettere og kusiner. Over snøen som kom og gikk, juletreet som plutselig dukket opp og nissen som kom på selveste julaften!

Juletre

Og nå nyter vi romjulsdagene på hytta. Med levende lys og fyr i peisen. Hodelyktlek i mørket, pølsegrilling i skumringen og late morgener med besteforeldre og vakre soloppganger.

Gløgg

Jeg er så heldig. Og så vanvittig takknemlig.

Jeg har opplevd et år med ufattelige gleder og voldsomme sorger. Store opplevelser og små skatter. Jeg er så glad for alt jeg har fått og vemodig over det jeg har mista, men aller mest er jeg strålende fornøyd med at jeg får gå inn i et nytt år med min fine, ærlige, morsomme og bråkete familie. Et nytt år med enda flere små og store opplevelser. Jeg håper du vil bli med meg videre…

Følg meg og familien min på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *