Tobarnsfaren

Det er i dag ett år siden vi fikk vite at Lillesøster hadde en plan om å bli en del av familien vår. Jeg satt i baksetet i bilen til sjefen min, etter et møte om et oppdrag. Et oppdrag som for oss ville bli en milepæl, og vi følte at det hadde gått ganske bra. Mens vi sitter og snakker oss gjennom møtet ringer Janne. Brått stoppet min entusiasme. Jeg visste at dette var dagen for den store telefonsamtalen. Dagen man ringer for å få resultatet av graviditetstesten. Jeg hadde egentlig gått med trua denne gangen, men svarte likevel telefonen med «gikk ikke denne gangen heller?»

Men det gjorde det! Jeg skulle bli pappa igjen…

Jeg har nå møtt den nydligste jenta jeg har sett i hele mitt liv. Hun er tre og en halv måned og helt fantastisk. Jeg skal prøve å ikke gå helt i klisjèkjelleren her, men jeg er virkelig forelsket på en måte jeg aldri har vært før. Det er noe så utrolig uskyldig og tillitsfullt i blikket hennes og jeg kan sikkert se på henne sove i timesvis. Jeg kan virkelig ikke tro at hun er kommet til verden med mine gener. At dette perfekte eksemplaret av et menneske har kommet som et resultat av en sædskvett i en kopp for 12 år siden. Etter at vi kjempet oss til Lillemann, hadde jeg virkelig ikke tro på at vi skulle klare å få en til ut fra mine nedfryste slappe svømmere. Jeg kunne virkelig aldri bedt om noe mer.  Det at hun nå synes pappa er noe av det morsomste i verden, gjør ikke situasjonen min noe dårligere.

Når det er sagt, så er det ikke til å legge skjul på at det er utrolig mye man har glemt i forhold til det å ha baby, og det på bare to år! Jeg har glemt at det er ikke gøy å være oppe førtiåtte ganger i løpet av en natt, for så å stå opp kl. 05.40 for ta toget til jobb. Jeg hadde glemt den helt utrolige stayerevnen til en nybakt mor med et barn som ikke helt skjønner den puppegreia. Jeg hadde glemt hvordan det er å gå hele ettermiddagen, kvelden og natta på ruggeskift. Og jeg var ikke klar over hvordan det er å ha dårlig samvittighet overfor arbeidsgivern sin fordi man haster avgårde halv fire hver dag for å hente Lillemann i barnehagen på vei hjem fra jobb.

Men det er verdt det. Det er glemt idet man får et smil som stråler mer enn alle verdens sommerdager når man kommer hjem og kan forsvinne inn i Lillesøsters store øyne. Å se en storebror som er så stolt og glad i lillesøster at han ikke kan få gitt henne nok kjærlighet. Å komme til barnehagen og bli møtt av en Brannmann Sam som kan bruke hele turen hjem til å fortelle om hvordan stjernekikkerten har blitt til en skyteflaske. Ja, skyteflaske. Jeg aner ikke hva det er.

Vi fikk forresten den jobben også, og den er trolig en av norges best profilerte byggeplasser på østlandet for tiden.

2 kommentarer

  1. I dag er det jaggu 1 år siden min test også var positiv!!!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *