Han kommer snikende inn mens vi sover. Det knirker i gulvet og han stopper opp. Hører etter lyder fra oss. Han går inn til barna. Titter ned i sengene, kanskje stryker han dem over kinnet. Han har vært her før, vet nøykatig hvor han skal gå. Han sniker seg ut samme vei som han kom. Sporene etter han ser vi dagen etter… Julenissen har gjort jobben sin!

Hele året gjennom snakker vi til barna våre om viktigheten av at de ikke må ta i mot ting fra fremmede. Menn med godteri er nesten farligere enn biler på veien og vi lærer barna å stille kontrollspørsmål om noen de ikke kjenner kommer til barnehagen og sier de skal hente dem. Men så, i årets siste måned, ja se da er det fritt frem! Plutselig er det helt ok å sitte på fanget til menn med maske og løsskjegg! Du kan gasse deg i godteri fra fremmede og mamma og pappa tvinger deg nærmest bort til mennesker du aldri har møtt. Historiene om mannen som besøker deg på natta er mange, og over alt, og er du bittelitt mørkeredd er det jaggu ikke rart du sover dårlig natt til julaften!

Og jeg må si jeg elsker julenissen. Nå. For med en nestentreåring i hus blir ALT plutselig så mye enklere med en «julenissen ser deg» lurende i bakgrunnen! Plutselig skjer ting med en iver og glede jeg ikke har sett på mange måneder! Livet går på skinner, man hopper til bilen og sprudler på do. Middagen spises pent og pyntelig, og i går kom det til og med en liten «tusen takk for at du hjelper meg mamma…» For ikke å snakke om; «så deilig middag du har laget til oss mamman min!» Kan vi beholde julenissen hele året? Som en slags helårsnisse?

Og siden sønnen min nå har flyttet inn i filmen «Karsten og Petras vidunderlige jul» så skal vi nå skrive ønskeliste. Og øverst på den troner en stjernekikkert, akkurat som Karsten ønsker seg. Og hva man bruker en stjernekikkert til? Jo den «sej man ut i vejden med, og da finnej man ut hvojdan væjet blij…»  Så det så!

Følg meg på Facebook og Instagram – og på Snapchat heter jeg jannorama.no